Vårt Land-redaktør åpen om troskrisen
Erling Rimehaugs kone Mette, var den eneste han stolte på da han opplevde en dyp, åndelig krise.
Nå kommer bok om opplevelsen, «Når Gud blir borte», i nytt opplag.
I forordet takker Erling Rimehaug kona for at hun lot ham være i fred, men ikke forlatt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Det var på tide. Jeg burde jo gjort det i førsteutgaven, smiler Erling Rimehaug.
Han sitter i Krogenæs-sofaen ved siden av sin kone, Mette, i deres hjem på Korsvoll i Oslo. Det han refererer til er andre opplag av hans bok «Når Gud blir borte». Her han skrevet et nytt forord hvor han dediserer boka til sin kone.
- Jeg viste jo ikke noe om det. Du sa ikke noe før boka gikk i trykken, ler Mette
- Men man må jo ikke si alt, legger hun til.
Lang vei
I 2000 kom boken til Erling ut, der han forteller om sin depresjon og åndelige krise. Gud, som alltid hadde vært der, var blitt borte. Samfunnsredaktøren i Vårt Land befant seg i et åndelig mørke, et kaos med sykemelding og depresjon.
- Mette var en uvurderlig støtte i den tiden. Boka kom ut midt oppi det hele, så jeg tenkte vel litt for seint på dediseringen da.
For to uker siden markerte paret at de hadde vært kjærester i 50 år. De traff hverandre på Hurdal Verk. Da Erling ble syk, hadde de vært et par lenge.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Hvordan var det å forholde seg til en ektefelle i den vanskelige perioden, Erling? En som stod deg så nær?
- Jeg hadde mye angst, hun var den eneste jeg stolte på og forholdt meg til uten problemer. Det var ikke noe vanskelig for min del. Jeg ser i ettertid at hun gjorde mange riktige ting som kanskje ikke andre hadde gjort.
Mette får samme spørsmål og smiler.
- Vi var ganske aktive likevel i den tiden. Vi lå ikke helt på latsiden.
- Jeg har følelsen av at jeg lå på sofaen hele første året, skyter Erling inn.
- Nei, nei. Du gikk på ski og jogget. Vi sluttet ikke med det vi gjorde som familie. Koret vi var med i var en vesentlig del av vårt liv. Der fortsatte vi.
Erling minnes at han var borte ett års tid fra koret.
- Barna var flyttet ut, så de ble ikke direkte berørt. De ble nok litt forskrekket, når de etter en stund fikk vite hvor dårlig det stod til, forteller Erling.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ikke mas
Mette servere boller med jordbærsyltetøy. Juledekorasjonen er fortsatt synlig. Den skal først ned når det blir ordentlig lyst, forklarer hun.
I det nye forordet til boken takker Erling sin kone for at hun lot ham være i fred, men ikke forlatt.
- Jeg merket jo at det var det beste for ham, sier hun.
- Du maste ikke på meg om noe, forklarer Erling.
- Nei, jeg gjorde kanskje ikke det. Jeg holdt sikkert på med alt mulig, det var mye å ta seg av her i huset.
- Endret det forholdet mellom dere?
- Jeg vet ikke. Vi hadde jo kjent hverandre så lenge, sier Mette og ser spørrende bort på sin mann.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Du tenker jo så mye du, ler hun.
- Vi hadde jo holdt på med veldig mye aktiviteter, vært veldig engasjerte på fritiden. Så ble det plutselig slutt. Forholdet ble ikke bare det vi gjorde.
Gjenkjennelse
Da første opplag av boken skulle lanseres, rømte Erling landet. Han orket ikke å være her. Han var livredd for reaksjonene, han var sikker på at folk ville se ned på ham. Det skjedde ikke. Tvert imot, han ble kontaktet av en masse folk som ville at han skulle komme å snakke om sine opplevelser
- Jeg ble veldig overrasket. Jeg trodde ingen andre hadde det slik som meg. Samtidig valgte jeg jo å publisere boken fordi jeg fikk signaler om at det var av interesse. Jeg får fortsatt forespørsler om å tale.
Rimehaug opplever at åpenheten, også i kristen miljøer, er blitt større.
- Det er mange flere som har skrevet om dette emne nå. Samtidig er det steder jeg taler hvor de innrømmer at det er første gang de tar opp tema. Men det at jeg blir invitert er vel en form for åpenhet, ler han.
Gud forsvant
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Hva gjorde krisen med gudsbildet ditt, Erling? En troskrise gjør jo at mange mister troen?
- Da jeg bestemte meg for å skrive boken, leste jeg et intervju i Vårt Land. Mannen i saken definerte seg som frafallen kristen, han hadde ikke noe tro lenger. Jeg tenkte at jeg har det akkurat som denne mannen, men jeg har fortsatt en tro.
I andre bøker har Rimehuag skrevet om nettopp gudsbildet i slike kriser.
- Jeg har en grunnleggende overbevisning om at Gud er der. Det er ikke stor følelsesoverbevisning eller noe slikt, livet går opp og ned, men Gud er der bare. Ingenting kan forandre det.
- Men du opplevde at han ble borte?
- Ja, absolutt. Men det var ikke noe innslag av ateisme. Det var bare at han ikke ville ha noe med meg å gjøre. Det hadde vært mye enklere om jeg var overbevist om at han ikke fantes. Da ville jeg ikke ha behøvd å forholde meg til ham, sier Erling Rimehaug.
Dagen
