Å forakte det Gud skapte
Å hate det Gud skapte. Å føle det skapte som fremmed og vondt. Å sabotere, forakte og forbanne det. Det hører til menneskets historie. Det omgir oss, og det er kanskje ikke helt ukjent for vårt hjerte heller.
En tenåring foran speilet kan hate det Gud skapte. Under utmattelse og smerte kan vi føle det skapte fremmed og vondt. I strid med hverandre kan vi forakte Guds skaperverk. Men det stikker dypere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det onde kom inn i verden. Det skal ta slutt, men inntil da er mye ødelagt. «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier», skriver Paulus. (Rom 8) Siden Adam falt, hersker og regjerer synd og død. I tilværelsen og i menneskers hjerte. (Rom 5)
Men så presenterer Paulus den andre Adam, Jesus: Jesu seier trumfer døden med overveldende stor margin. «For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» (Rom 5:21)
Det vakreste Gud skapte ble det mest forvrengte og misbrukte. Det som skulle være til liv, ble brukt til død. Men har du sett ansiktet til en person som har levd hardt, og så kommet til Jesus? Sporene av det vonde kan fremdeles ligge der. Men over ansiktet stråler det en skjønnhet som du kanskje ikke engang har teologi for.
Hat, forakt og fremmedgjøring kan møte barmhjertighet som sin overmann, allerede i denne tiden, før alt skal bli nytt.
