Selve holdepunktet
I går leste vi om den førkristne Paulus. Hans verdisett, egenskaper, livsstil og iver vakte oppsikt blant jevnaldringene. Her var en som virkelig levde i pakt med loven.
Men noe skjedde. Han havnet i en krise. Oppdaget synden bak fromheten. Og han begynte å tenke helt annerledes: Min egen rettferdighet er tap, ikke vinning. Han skildrer dette i Rom 7. Syndigheten i hjertedypet preget ham, endatil i hans beste stunder. I dette lyset råtnet egenrettferdigheten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette slet Paulus med hele livet. Derfor, ja, nettopp derfor, ble hans store glede knyttet til Jesus, hans person, hans gjerning, hans rettferdighet, hans seier (Fil 4,4). Egenrettferdighet brøt sammen – igjen og igjen.
Fra nå av ble «religiøsiteten» hans preget av takk. Tenk, jeg er «funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen» (Fil 3,9).
NT lærer tre slags rettferdighet: Egenrettferdigheten, troens rettferdighet og livets rettferdighet. Den første skrev vi om i går. Den andre er selve holdepunktet når vi står for Gud. Da er vi i Kristus, rene og rettferdige. Den tredje er den som Jesus vil prege hverdagene våre med.
Gled deg, kjære leser.
