Gud er fortsatt Herren over skaperverket og over folkeslagene. Foto: Adobe Stock

Mikas hjelp mot pessimismen

Mikas siste kapittel starter svært trist. Han skildrer ondskapen i folket.

Alle generasjoner synes å være likegyldige overfor Guds bud. Dommere i rettssaker lar storfolks ønsker veie tyngst. «Slik vrir de det til» (7,3).

Korrupsjonen lever under overflaten. Relasjonen mellom nære slektninger undergraves av konflikt.

Oppløsningstendensene er rystende. Pessimismen synes å ligge som en klam hånd over profeten. «Ve meg!» (vers 1)

Men Mika kom seg opp av hengemyra. Han bestemte seg for noe: «Men jeg», sier han – som en kontrast til folk flest: «Men jeg vil skue ut etter Herren, vente på min frelses Gud. Min Gud vil høre meg» (vers 7).

Det han hadde repetert fra Guds historie med folket, ga ham tro og håp (7,15). Gud er fortsatt Herren over skaperverket og over folkeslagene.

Ja, han er «min frelses Gud». Hans ører er ikke tunghørte. Han vil i sin tid ta seg av «Israels rest» (2,12) og vokte sitt folk med sin stav.

Det er som vi ser Jesus for oss som den gode hyrde. Saueflokken, hans «arv», skal få bo «i en skog midt i et fruktbart land» (vers 14).

Kjære venn. Grav deg ikke ned i mismot. «Gud er på tronen ennu.»