Ærlig

Det er mange grunner for at voksne mennesker forsvinner stille fra det kristne fellesskapet. Men kan dette være en av dem?

I tjueårene og deromkring har man overskudd av energi. Vi tenker at «flisespikkeri» om nåden kan vente. Den som er full av energi trenger det ikke, tror vi. Men evangeliet må lyde akkurat da, ikke først når man har møtt veggen.

Den brutalt ærlige alderen kommer noen tiår senere. Livet står på som aldri før. Samtidig forsvinner det naturlige ekstra overskuddet. Det kan skje plutselig: «Jeg lever et kristenliv det er umulig å leve.» Og det er jo sant, dersom vi ikke bygger på evangeliet om det Jesus gjorde.

Et nytt møte med Jesus er mulig. Et dypere fundament. Det skjer ofte. Men hvis man ikke forstår hva som hender, er det sårbart. Man kan segne stille om under byrden. Eller føle seg lurt, og reagere destruktivt.

Evangeliet er ekstra viktig i unge år. Da er man i støpeformen for livet. Akkurat da trenger det å lyde om og om igjen. Min erfaring er at unge kan oppfatte det som en festbrems i starten. Men så kan de bli grepet av evangeliet, og ta det inn i all sin kraft og iver.

Da kan det vare livet ut, både når kreftene svikter og livskrisene kommer.