Reidun Synnøve Tjomsland Varga
...
Reidun Synnøve Tjomsland Vargas var tenåring da hennes beste venninne brått ble revet vekk fra henne. I en intens sorgfase begynte hun å snakke til den døde. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix
Kjære Gud, 
kan du hilse
 foreldrene mine...
Del
Hun snakker gjerne 
om den som er død, 
men sier aldri «du». 
Ikke nå lenger.

Reidun Synnøve Tjomsland Vargas var tenåring da hennes beste venninne brått ble revet vekk fra henne. I en intens sorgfase begynte hun å snakke til den døde. Samtalen pågikk over mange år, og uten at hun var oppmerksom på det, tapte hun etter hvert relasjonen til Gud, som hun trodde på. Samtalene med venninnen gjorde at hun ikke lenger hadde behov for å be.

– Jeg fikk aldri gravlagt henne, og greide ikke å akseptere at hun var død, forklarer hun.

LES OGSÅ: Leif ventet på Agnes i 43 år

«Kjære søster»

Nylig utga Alf Kjetil Walgermo, kulturredaktør i Vårt Land, boken «Kjære søster». Den handler om Eli Anne Storfjord som skriver til sin søster Amalie på Facebookveggen hennes etter at hun er død. Walgermo opplever at nedleggelsen av Facebook-profilen har blitt en ny overgangsrite – en siste begravelse.

– Det viktigste er uansett minnet om de avdøde, og håpet om en gang å møte dem igjen, sier han.

For Eli Anne blir Facebook-profilen en måte å bearbeide det vonde på, slik det har blitt for mange mennesker i dag. Men hvor går egentlig grensen for sunt og usunt?

God terapi

Selv er Tjomsland Vargas positiv til at det har blitt større åpenhet rundt sorgen, og tror det er god terapi å dele tanker om den avdøde.

– Vi har behov for det, særlig når folk rykkes vekk fra livene våre og vi ikke får tatt farvel. Men det skal ikke vare over år, mener hun.

I voksen alder måtte hun gjennom en helbredelsesprosess og «begrave» venninnen på nytt.

– Jeg måtte avgi et løfte om å aldri kontakte henne lenger, og jeg har aldri siden tiltalt henne som «du».

– En grense ved graven

– Det går en grense der ved graven. Gud vet hvor de er. Jeg tror vi har alt å tjene på å dra opp grenser mellom oss og den som er død, og si at «den døren er lukket. Gud har kontroll», sier hun.

 

Areopagosprest Liv Hegle har vært i mange begravelser der pårørende snakker til den døde, som om vedkommende var der. Men som prest ville hun aldri henvendt seg til den døde. Hun ser behovet for å trekke noen grenser, men synes det er vanskelig å si hva som er rett og galt i en sorgprosess.

– Kommer vi videre?

– Dersom den som sørger opplever at det er livgivende og en måte å komme videre på, er jeg ikke så redd for om en Facebook-side brukes i en sorgbearbeidingsfase. Testspørsmålet blir vel i hvor stor grad vi bindes til det som har vært. Kommer vi videre, eller har vi stoppet opp? I det siste tilfellet trenger vi kanskje hjelp til å komme videre i livet.

Hegle gjør også oppmerksom på at personvernet vårt ikke gjelder lenger når vi er død.

– Ifølge Datatilsynet er det ingen lover eller regler i dag som sier hva som skal skje med en Facebook-profil. Hva gjør vi med det når neste generasjon kommer? spør hun.

Hegle sier at det har blitt mer og mer vanlig at Facebook-profiler ikke slettes etter at folk er døde.

– Jeg vet om folk som sier at det betyr mer for dem å ha en digital side å gå til, enn å gå til en gravstein. Den gir levende minner og gjør at man kommer i nærmere kontakt med den som er død.

Bånd til avdøde

Anne Austad, førsteamanuensis ved Diakonhjemmet, har forsket på uventede erfaringer av kontakt med døde familiemedlemmer. Hun tenker at det går en grenseoppgang for når vår kontakt med avdøde blir usunn, men at det er vanskelig å lage en generell grense.

– Hvis jeg likevel skal si noe om det, så tenker jeg at man i hvert tilfelle må spørre seg om bånd til avdøde er frigjørende. Et annet testspørsmål er hvordan etterlatte lever livet blant de levende - på sikt.

Hun viser til ny sorgforskning som sier at fortsatte bånd til avdøde ikke behøver å skade en sunn sorgprosess. Det kan tvert i mot være frigjørende for den etterlatte i en vanskelig tid. Nå kan «fortsatte bånd» være ulike ting; å snakke med andre om den avdøde, spare på gjenstander, henvende seg til den døde på Facebook eller å ha nærværsopplevelser. Ingen av disse formene for «fortsatte bånd» behøver ikke føre galt av sted, men det kan også spille sammen med faktorer som trekker en bort fra livet blant de levende og som binder mer enn det frigjør.

Gode tilbakemeldinger

Walgermo sier til Dagen at han har fått mange positive tilbakemeldinger på boken.

– Det kan virke som om mange er interesserte i det tematiske knyttet til sorg og sosiale medier. For meg personlig gjør det mest inntrykk når folk som selv har mistet søsken, kjenner seg igjen i hovedpersonen Eli Annes sorg.

– Eli Anne har behov for å snakke med lillesøster etter at hun er død. Er det uproblematisk, slik du ser det?

– Hvor vidt man i en sorgfase bør henvende seg direkte til avdøde personer, er et utfordrende spørsmål. Her stanger fort teologenes råd mot de sørgendes følelser. Eli Annes bunnløse sorg får henne til å ty til dette grepet – å skrive i du-form på søsterens Facebook-side. Hvor vidt dette er en fruktbar bearbeiding av sorgen hennes, må være opp til leseren. Romanen gir ingen fasitsvar. Kanskje er det nettopp denne skrivingen som bringer Eli Anne et skritt videre, men det kan samtidig også være noe som holder henne fast i sorgen.

Sunt og usunt

– Går det en grense for sunt og usunt i kontakten med avdøde?

– Nå er det ganske langt fra en søsters sorgarbeid på Facebook, til å snakke om reell kontakt med avdøde. Kanskje vet egentlig Eli Anne at hun skriver disse tekstene kun for seg selv, kanskje håper hun at søsteren på ett eller annet vis kan lese dem. Men det er nokså åpenbart at Eli Annes sorg ikke bare er sunn – hun trekker seg tilbake fra andre mennesker, blir borte fra skolen og klarer ikke å gjøre ting som hun normalt er flink til. Mange vil mene at hun er inne i en usunn spiral. Kontakten med den lokale presten er noe av det som får henne inn på et bedre spor, der spørsmålet om forsoning – med seg selv og andre – spiller en vesentlig rolle.

– Hvis Eli Anne fortsetter å gå til graven for å snakke, selv flere år etter at storesøster er død. Hvor bra er det?

– Vi vet ikke hva som skjer videre med Eli Anne, men det er god grunn til å håpe at det går bra med henne. Hun har fått en impuls i riktig retning, og det er flere ting som tyder på at hun i større og større grad kan bruke kreftene sine på livet. Om hun fortsetter som før, vil det ikke være bra. Alle trenger på et eller annet tidspunkt å gå videre, selv om man aldri blir kvitt sorgen over en nær som er borte. For de alle fleste mennesker er det fint å ha en grav å gå til, der en fysisk gravstein representerer en annen form for minnesmerke enn en digital vegg, sier Walgermo.

foreldre,døde,gud,sorg,helg,inspirasjon