Takk
Mange sanger og salmer gjennomsyres av takknemlighet.
Takken kan være indirekte: «Det er mi høgste æra, det er mi største ros: Hans fylgjesvein å vera og vandra i hans ljos.» Vi merker takknemligheten i formuleringene.
Men takken kommer også ofte direkte til uttrykk, som i følgende påskedagsstrofe: «Takk du store seierherre, takk du livets himmelhelt, som ei døden kunne sperre i det helvedmørke telt!»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ofte gjelder takketonen selve frelsen: «Takk at du tok mine byrder, eit høgfjell av skuld og av skam!»
Jeg har også fått mer og mer behov for å takke for det kristne fellesskapet: «Velsigna band som bind Guds folk i saman her, i same kjærleik, same sinn som i Guds himmel er.» Takk og lov! Vi er en stor familie, som støtter og hjelper hverandre: «Vi ranker oss sammen vi vinkvister små, som brødre og søstre hos Jesus vi stå.»
I Salmenes bok er det mye klage. For troens liv kan være tøft. Men klagesangene ender ofte med takk. Midt i smerten vet en seg å være i Guds hender. Vi vil avslutte denne serien om takknemlighet med å sitere Asafs ord. Etter å ha gitt uttrykk for sin store krise sier han: «Men jeg blir alltid hos deg. Du har grepet min høyre hånd, du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet» (Salme 73:23–24). Det er ingen som du, Gud. Ingen.
Takk.
Trenger du mer åndelig påfyll?
