Et fellesskap av sutrere?
Klagebønnen skal ha rom i Guds menighet. Men lyskasteren skal rettes mot Guds godhet. La oss ikke bli et fellesskap av sutrere. La oss synge hans pris og ære ham!
Når vi kommer sammen, samtaler vi ofte om triste tema. For tragedier florerer omkring oss. Sykdom rammer nære venner. Et respektløst forhold til Guds ord griper om seg. Medkristne i andre deler av verden forfølges på grunn av sin tro. Hverdagens bekymringer sliter på oss.
Men hva burde ha vårt hovedfokus?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Apostelens svar er klart: Guds gode gaver.
Fellesskapet vårt skal ære Gud. Han, skaperen og oppholderen og frelseren, fortjener takk som respons! Vi er som forliste mennesker som har blitt berget i havn.
Blant slike er takketonen selve grunntonen. «… vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham» (Kol 3:15–17).
Klagebønnen skal ha rom i Guds menighet. Og når Gud møter oss med vrede over synd, vil bønnen avspeile at vi er rystet.
Men lyskasteren skal rettes mot Guds godhet. Han har forbarmet seg over oss, vist oss ufortjent oppmerksomhet, grepet inn med sin frelsesplan, kommet til oss med kall til frelse, gitt oss et evig håp, satt oss inn i sin troende menighet på jorden. Takk, og atter takk!
La oss ikke bli et fellesskap av sutrere. La oss synge hans pris og ære ham!
