Partiet De Kristne ved veis ende
Denne høsten og vinteren har Partiet De Kristne (PDK) mistet det som var hovedbegrunnelsen for deres eksistens.
Høystemte visjoner, men smålåtne resultater. Det har vært historien om PDK i de snart åtte årene som har gått siden partiet så dagens lys, pikant nok på daværende KrF-leder Knut Arild Hareides hjemsted, Bømlo, tilbake i 2011.
Da partiet stilte til sitt første stortingsvalg i 2013 ble det snakket både om stortingsplasser og statsrådstaburetter. PDK skulle i regjering med Høyre og Fremskrittspartiet, annonserte partileder Erik Selle.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Uten at de to nevnte partiene hadde hørt noe om det. Han satte målet til 6,6 prosent. Resultatet ble akkurat seks prosentpoeng lavere. Kun 0,6 prosent av de norske velgerne gav sin stemme til PDK.
Siden har partiet hatt en halveringstid på rundt fire år. Ved stortingsvalget i 2017 håpet man på stortingsplass i Hordaland, Rogaland og kanskje et av Agder-fylkene. Men med bare 0,3 prosents oppslutning var partiet milevis unna representasjon noe sted.
Stort bedre har det ikke gått i lokale valg. I 2015 stilte partiet lister i samtlige fylker og i 70 ulike kommuner. På valgnatten kom fasiten og den gav dem kun tre kommunestyrerepresentanter. Siden har det kommet til noen få andre, blant annet to i Bergen på sensommeren i fjor.
Men felles for disse er at de opprinnelig ble valgt inn på andre partis lister. De har dermed langt på vei brutt sin kontrakt med velgerne sine ved å representere andre enn de som stemte dem inn.
Vi skriver ikke dette for å raljere verken med Partiet De Kristne, dets ledelse eller tillitsvalgte. Vi har nemlig stor respekt for det engasjementet som ligger bak, ønsket om at kristne verdier skal være med å prege samfunnet vårt.
Og i Norge står som kjent enhver fritt til å starte nye partier, hvis de mener det er den beste måten å få utløp for sin politiske virketrang. Slik er demokratiet. Heldigvis.
De resultatene vi har nevnt overfor, kommer man likevel ikke unna. Det er og blir de harde faktaene om PDKs innflytelse i tall og desimaler. Mest desimaler.
Slike sifre burde i seg selv føre til ettertanke hos de ledende kvinner og menn i partiet. Tallenes tale er begredelig og det er ingen utsikt til forbedring. Partiet De Kristne har rett og slett kommet til veis ende.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Etter vår mening er det nå tid for å stille seg noen grunnleggende spørsmål for partiets sympatisører. Er dette riktig bruk av engasjement, tid og penger? Eller hadde det kanskje vært bedre å anvende disse ressursene i den politiske realitetens verden. Bruke dem der det faktisk finnes en mulighet for å påvirke. Oppnå noe. Skape endring.
For vår hovedutfordring til PDK har hele veien vært denne: Fører partiets virksomhet til mer eller mindre kristen innflytelse i politikken? Selv har de ikke klart å skaffe seg nevneverdig politisk påvirkningskraft.
Og i tillegg ser det ut som de ved sin blotte eksistens har svekket oppslutningen om det andre kristne partiet i Norge, det som faktisk har politisk innflytelse.
Med halvparten av PDKs stemmer i Østfold hadde KrFs Line Henriette Holten Hjemdal kommet inn på Stortinget ved valget i 2017. To år tidligere ville Oddbjørg Minos kommet inn i bystyret i Oslo hvis kun en tidel av de velgerne som stemte på PDK i hovedstaden, i stedet hadde valgt KrFs liste.
Og selv om PDKs velgeroppslutning tilsynelatende er på retur, så kan det faktisk neste gang være dette partiets stemmer som er med på å trekke KrF ned under den fryktede sperregrensen og dermed felle regjeringen Solberg.
Forrige gang var det kun drøyt 5000 stemmer som skilte KrF fra stupet, PDK fikk 8000. Hvis noe slikt skjer, har ikke PDK økt den kristne innflytelsen i politikken, de har ødelagt den.
Apropos regjeringen. Et av kronargumentene da PDK ble stiftet, var at det trengtes et borgerlig innstilt kristent parti. Et parti som ville være med å danne et ikke-sosialistisk flertall, også i regjering. Et som ikke var rammet av selvinvalidiserende fobier mot Frp.
Vel, nå sitter altså KrF rundt Kongens bord. Og det gjør de ikke bare sammen med monarken og statsministeren, men også med syv statsråder fra det tidligere så utskjelte Fremskrittspartiet. De fire ikke-sosialistiske partiene har gjort et modig valg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De var villig til å legge vekt på det som forener på borgerlig side, ikke kun det som skiller. Det er et valg som får konsekvenser. En av dem bør være avviklingen av Partiet De Kristne.