LAMMET: Vi kan si nei til å forbli lammet i våre selvrettferdige fordømmelser og grøfter, lytte barmhjertig til hverandre og si nei til alle former for tvang, skriver Joachim F. Grün.

Nytt abortparadigme – barenaiv idealisme eller et nytt håp?

Jeg deler her et håp, som lett kan oppfattes som unyttig. Det ser jo politisk urealistisk ut, og per i dag er det det. Men et håp kan bli virkelig.

Hvorfor skal vi ikke kunne komme ut av den håpløse grøfte­kjørende polariseringen, som vårt ja eller nei til barn eller kvinnen har låst oss i?

Personlig har jeg gått en vei. Et engasjert ja til den svakeste part, fosteret, ligger mitt hjerte nærmest, men så begynte jeg òg å lytte til den andre part og ser nå tydeligere kvinnens mulige nød.

Fortsatt mener jeg at kampen for livet bør kjempes særlig inntil den 12. uke, men jeg våger nå å dele med deg et håp for tiden inntil den 22. uken. Et håp som hittil ikke ennå har hatt sin tid, men kanskje kan få den?

Hvorfor forbli i sin grøft? Det gjør det jo lettere å leve i sine følelsers boble, med sitt sinne rettet mot den andre. Anerkjent og bekreftet av ens egne grøftbeboere.

Man kan føle seg overlegen i sin erkjennelse av det man anser som «rett», ja, «rettighet», og forbli i en fordømmelse av den andre. Den som vil leve slik vil øke polariseringen og dermed ufreden i Norge, men også i verden.

Polarisering kan ikke unngås når en etisk prinsipiell kamp begynner, ja, da er den nødvendig. Når de ekstreme alternativer viser seg, kan vi etter hvert ane selve polariseringene som et onde. I abortkampen, for eksempel, ved at den ene part dreper levedyktige barn, og den andre dreper helsepersonell som utfører abort - noe som har skjedd i USA.

Kan vi som ønsker å lytte barmhjertig til den andre part bryte opp av våre grøfter for å møtes? Kunne ikke da en virkelig åpen dialog overraske oss med et nytt håp?

«Efraim Syreren» (306-373) sier at den som ikke lenger fordømmer noen i sitt hjerte har et rent hjerte. Det beveger meg - også ut av fordømmelsen jeg lenge har følt mot kvinner som tar abort. Men jeg er på vei til å forstå noe... Kanskje må våre hjerter først forandres for å bli litt mer naive, litt mer som barnets igjen?

Kvinner ønsker med rett å ikke utsettes for «fødsels-tvang», men heller ingen bør utsettes for en mer eller mindre synlig «abort-tvang», som mange kvinner beretter om.

Et spirende levedyktig liv bør vi ikke utsette for «døds-tvang». Kan ikke et humanistisk-kristent samfunn velge friheten fra tvang for mor, barn og helsepersonell, som beretter om tvang til delvis grusomme handlinger? Tvang er jo uansett en form for vold.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når vi reiser oss fra den fordømmende forkastelse av den andre part, og ikke lenger vil tvinge den andre part, kan vi overraskes. Da kan vi nemlig oppdage at vi ikke lenger behøver å velge mellom kvinnen eller barnet. Prinsipielt tenkt er det et enten-eller, men hva hvis vi lytter med barmhjertighet til alle involverte i et håp om at kvinnens og barnets behov kan komme nærmere hverandre?

Kan det da vise seg at å gi kvinnen frihet å velge «bort å føde» ikke med nødvendighet betyr å velge «bort barnets liv»? At det å ikke kunne bli mor ikke må bety å ikke la barnet få leve? Kvinnen kan helt alene inntil uke 12, lenge før føtus er levedyktig, velge å ikke fortsette svangerskap. Etter uke 22 er barnets liv beskyttet, men tiden imellom fra uke 12 til 22 er igjen i spill. Kan vi bringe barnet og moren nærmere hverandre gjennom samfunnet som tredje handlende?

Til alle tider, og i vel alle samfunn, er det - og har det vært - mødre som ikke kunne/ville ta ansvar for sine egne barn. Da har som oftest den utvidede familien tatt over, også farens. Hvis det ikke er mulig må samfunnet ta ansvar. Men hvorfor bare for abort? I Norge avlastes familien på mange måter ved at samfunnet tar medansvar.

Barnets rett til å leve og kvinnens rett til å ikke føde kan kanskje bare nærme seg hvis samfunnet trer inn som tredjepart med en hjelpende hånd. I vår individualistiske tid faller ofte familien ut. Derfor kan kvinnen bli stående sårende alene med sitt ja eller nei, overlatt til et ansvar som ikke er, og ikke bør være et taust aleneansvar.

Særlig når faren og familiens mulighet ikke tillater den støtte et vordende liv trenger.

Vårt samfunn er en utvidet familie, som er forpliktet på å beskytte og fremme, helbrede og berge livet. Hva hvis en føtus som har blitt levedyktig ved å puste, kunne tas imot lenge før fødselen av den utvidede familien?

Det er «vi». Norge har nok penger for å kunne ta ansvar for barna og for gode adopsjoner. Det er heller ikke mange barn vi snakker om, men det er disse barn som skaper mest polarisering i Norge og mange land.

Samfunnet, vi, bør gi en mye bedre bakgrunnsinformasjon til kvinner som må velge - ja, mye bedre hjelp og belønning for alt liv som bæres frem. Hvert barn er jo en gave til oss alle! De kvinner som ikke kan og vil føde, bør så få tilbud om at samfunnet tar deres barn imot med varme hender når tiden for å kunne leve uten mor er inne.

Her må de som i helsevesenet har ansvar, kunnskap og erfaring finne nye veier om når og hvordan barn når levedyktigheten nærmer seg på best måte kan bli tatt imot. Og hvordan kvinnen kan tas omsorgsfullt vare på inntil barna kan tas imot.

Om dette skal ikke jeg skrive mer konkret, men ville bare dele et håp som ble nytt for meg. Et håp kan forløse kreativitet hos dem som leser og som er mye mer kapabel enn jeg til å kunne utmynte det i praktiske tiltak og ordninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Med et nytt håp kunne i Norge et nytt abort-paradigme vokse frem. Vi kan si nei til å forbli lammet i våre selvrettferdige fordømmelser og grøfter, lytte barmhjertig til hverandre og si nei til alle former for tvang.

La oss våge en rolig folkedialog og i første omgang ikke lenger overlate «abort» til politikere og mediefolk som tjener på polariseringene. Nedenfra, fra folket, ut av en ny dialog kan en ny livsvei åpne seg.