Når redaktøren gjør opp status

Med sine 25 år som sjefredaktør i Vårt Land har Helge Simonnes hatt et utsiktspunkt til norsk kristenhet som vel ingen andre. Dét alene er grunn nok til å møte denne boken med interesse.

Helge Simonnes, «En Gud for de mange - Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake»

Kagge forlag 2016

Innbundet, 346 sider

___________________________

Helge Simonnes har valgt et originalt og spennende grep for å drøfte det han har på hjertet. Etter en kort innledning presenterer han tolv fiktive historier som han selv har skrevet. Hver av historiene blir etterfulgt av et intervju med en av Den norske kirkes biskoper.

Simonnes sier ikke så mye om hvorfor han ikke har innlemmet andre kristenledere blant sine intervjuobjekter. Uansett representerer biskopene en nokså stor bredde av norsk kristenhet, så her er mer enn nok å sette seg inn i som det er.

Man kan likevel spørre om ikke bokens nedslagsfelt hadde blitt enda bredere om Simonnes også hadde latt ledere fra de miljøene som mesteparten av bokens kritikk blir rettet mot, fått svare for seg selv.

Den norske kirke

Han sier det ikke med rene ord, men Simonnes fremstår med en sterk kjærlighet og tilknytning til Den norske kirke. Riktig nok påpeker han at en del av folkekirkens tilhengere har en tendens til å overdrive Den norske kirkes stilling i folket:

«Min opplevelse er at det store flertallet av den norske befolkningen har et likegyldig forhold til Den norske kirke.»

De ordene ville neppe alle biskopene tatt i sin munn. Men når han et par ganger sveiper innom sin egen oppvekst og bakgrunn i Jesusbevegelsen, får vi et klart inntrykk av at Simonnes kjenner seg langt mer hjemme i Den norske kirke enn i både bedehus og frikirkelighet.

Sterk lesning

De tolv historiene er sterk lesning. Enkelte ganger lurer jeg på om Simonnes går vel langt i karikeringer, men så slår det meg ganske umiddelbart at også her er som regel virkeligheten drøyere enn fantasien.

Og det gjorde inntrykk å lese biskop Erling Pettersens fortelling om hvorfor faren følte seg uverdig til å ta imot nattverd da sønnen skulle ordineres til prest. Det viste seg at faren hadde vært søndagsskolelærer på Laksevåg bedehus, men at han fikk beskjed om å trekke seg da det ble kjent at Erlings storesøster ble unnfanget før foreldrene var gift.

Mine besteforeldre var begge aktive på dette bedehuset, min morfar var i omkring 40 år selv aktiv i søndagsskolen. Antakelig var de hovedsakelig aktive etter at Pettersen måtte forlate sin tjeneste, men jeg har kanskje møtt noen av dem som satte skapet på plass den gangen.

Man kan si en del om det var slik man tenkte den gangen. Men både denne og bokens ganske mange andre lignende historier sier noe om en kristenhet som har skjøvet mange mennesker fra seg. Man kan med god grunn bli både trist og opprørt over det.

Liten Gud

Bokens tittel, «En Gud for de mange», har Simonnes hentet fra den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer. Det er noe eksistensielt ved det. Den reformatoriske arven er i nærheten av sitt verste når idealet om «Skriften alene» fører til at den enkelte blir alene med Skriften.

En potensielt farlig slagside er at relativt små miljøer utvikler en tenkning som kan påføre mennesker stor skade. Uten å ville det, risikerer man å gjøre Gud liten. Det er ikke umulig å forstå at både Simonnes og mange med ham har funnet tilhørighet i folkekirken etter å ha gått på en smell i andre kristne miljø. For bibeltroskaps­idealet har utvilsomt blitt praktisert nokså selektivt til tider. Når innholdet i syndekatalogene kan skifte fra et år til et annet, i hvert fall fra et tiår til et annet, blir det utfordrende å skulle holde fast ved de idealene man er opplært til.

Hva står man da igjen med?

Vær varsom

Etter de tolv fortellingene, kommer Simonnes med en lengre anbefaling til hvordan kirken i Norge kan styrke sin stilling. Her er det mange gode råd å ta med seg.

Pressemannen Simonnes har til og med laget en alternativ Vær varsom-plakat, med råd som:

«Vær varsom når du fristes til å være bastant i din tolkning av hvordan Bibelen skal forstås».

«Vær varsom når du fristes til å love for mye på vegne av Gud».

«Vær varsom når du fristes til å underkaste deg ledere som hevder at de har fått et spesielt kall og en autoritet fra Gud.»

Inn i teologien

Et stykke på vei kan de tolv rådene stå som en oppsummering av boken. Simonnes er opptatt av kirkens omdømme, og av hvordan kirken kommuniserer med befolkningen. Her kan mange kristenledere ha mye å lære.

Men det stopper ikke der. For Simonnes tar også flere skritt inn i teologien, ikke minst når han skriver om hvordan bibelsynet har vært en kime til konflikt. I og for seg er dette en nærmest uangripelig påstand. Vi burde snakke mye mer om bibelsyn enn vi gjør. Men når Simonnes skriver at «Vi må bort fra den tanken om at bestemte handlinger er synd bare fordi de er omtalt som syndige i Bibelens tekster», lurer jeg en del på hvor tenkningen fører hen.

Åpent og ærlig

Det er lang vei fra Helge Simonnes til religiøse relativister som skaper Gud i sitt eget bilde og avviser for eksempel oppstandelsens historiske realitet. Men underveis i lesingen har jeg flere ganger spurt meg: om kirken hadde tatt samtlige av Simonnes anbefalinger til følge uten reservasjoner, hva da?

Er det slik at en kirke som lærte seg å kommunisere åpent og ærlig, som våget å snakke sant om sin egen feilbarlighet og sine feiltrinn, at den ville bli omfavnet av befolkningen?

Urimelig motstand

Det å jobbe i en kristen avis er ikke uten videre styrkende for troen. Enhver fast kirkegjenger møter gjennom livet på sin andel av konflikter og vanskeligheter. Som journalister møter vi på en helt annen mengde fortellinger som kan rokke ved både det ene og det andre. Mennesker som gikk inn i yrket med oppriktig engasjement og sterk idealisme kan med årene bli veldig skuffet.

Det kan godt tenkes at den mangeårige redaktøren har opplevd å møte urimelig mye motstand når han ut fra et edelt siktemål har ønsket å reise viktige debatter om tilstanden i Kristen-Norge. Viljen til selverkjennelse kan bli blendet av lojaliteten til kallet. Smerten ved å innse realitetene kan være så stor at man heller skyver dem foran seg enn å oppgi dypt forankrede trosstandpunkter.

Offensivt program

Men jeg skulle gjerne sett mer av et offensivt program fra en med Simonnes’ utgangspunkt. Jeg ser mange gode innspill til korreksjoner. De tolv historiene er vel verd å lese for alle med interesse for utviklingen i vår tids kristenhet. Også de tolv rådene om varsomhet kan med fordel granskes nøye. Men en kristen kirke kan ikke regne med å være ukontroversiell. Om den skulle bli dét, bør alarmklokkene virkelig ringe. Ikke desto mindre: Under de kritiske bemerkningene legger jeg også merke til takknemligheten og tilhørigheten Simonnes slutter seg til gjennom presten Even Sundbys salmetekst, som avslutter boken:

«Så har jeg funnet plassen min, litt lenger ned ved bordet/

Der sitter vi som trenger alt, det Jesus for oss gjorde/

Jeg kneler ned ved alteret, og takker Gud for dåpen/

For plassen min ved nådens bord, og himlen som er åpen.»