Når bibelsynet trumfer fornuften

Verden er blitt presentert for muslimsk fundamentalisme. Skepsisen hos folk flest er til å ta og føle på. Det bør troende kristne ta ad notam.

Mange blir skremt når de observerer at synet på Bibelen trumfer fornuften. Særlig ille blir det når de klare bibelordene brukes inn i konkrete, politiske prosesser.

I boken «En Gud for de mange», som denne uken gis ut på Kagge Forlag, utfordrer jeg kristne til hvordan Bibelen brukes.

Det er mange uheldige eksempler. Under EU-folkeavstemmingene i 1972 og 1994 brukte mange troende sterkt religiøse argumenter for at Norge ikke skulle gå inn i EU. Under henvisning til at EU var ti stater, hevdet mange at EU var «Antikrist» og «Den stor skjøgen». Pastor Arnfinn Clementsen, mangeårig pastor i Karismakirken i Stavanger, er en av dem som har tatt selvkritikk. «Forkynnelsen ble dratt for langt. Det ble snakket om ti stater og ti horn, nå er det snart 30 stater».

Fortsatt brukes Bibelen inn i politiske kontekster. I forbindelse med lansering av en ny bok om endetiden la helbredelsespredikanten Svein-Magne Pedersen nylig ut en melding ut på Facebook. Den nylige tilnærmingen mellom Tyrkia og Russland mener han er beskrevet i Bibelen: «Esekiel 38 og 39 beskriver et russisk angrep mot Israel. Her er Togarma-folket med Russland i krigen. Derfor er dagens tilnærming mellom Tyrkia og Russland profetisk»

Jeg er blitt mer og mer skeptisk til det bastante synet på ­ Bibelens ufeilbarlighet. Det er så mange eksempler på at mange troende gjennom en slik holdning til Skriften har havnet helt på avveie. Min erfaring er at den kan utrette stor skade. Sannferdig kommunikasjon med storsamfunnet blir svært vanskelig. Det gjør det ikke bedre at den dogmatiske tilnærmingen blir fremhevet som åndelig høyverdig.

Påståeligheten om at alt som står i Bibelen, er Guds ord og vilje, har hatt en høy pris. Hver gang en ytterliggående predikant siterer et bibelord som han eller hun tar til inntekt for sitt syn i en bestemt sak, er det vanskelig å arrestere vedkommende. Det er jo Guds ufeilbarlige ord som siteres. Den blinde lydigheten til Ordet blir til de grader opphøyd, og folk har bøyd seg i ærbødighet for det som hevdes å være Guds vilje. Professor Jan-Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet har sagt at denne holdningen kan brukes til å ignorere egnes og andres reaksjoner på forhold som er problematiske.

Det er i den enøyde lydigheten mot Guds ord at roten til mye dårlig kristelig kommunikasjon overfor storsamfunnet ligger. ­ Bibelens absolutte autoritet er blitt et dogme som gjør det vanskelig å gå inn i åpne debatter. Tilhengerne av dette bibelsynet har lenge nektet å innse hvilken negativ virkning den ufravikelige bibeltroskapen har, men fremveksten av muslimsk ekstremisme har skapt en ny forståelse av hvor farlig et fundamentalistisk syn på de hellige skrifter kan være. ­Synet på Bibelen og Koranen kan ha stor innvirkning på livet vi lever og også på både politikk og storpolitikk.

Den enøyde bibelforståelsen kan vise seg å bli en boomerang. «Guds ord vender ikke tomt tilbake», sier fromme kristne. De kan komme til å oppleve at den bombastiske tilnærmingen til Bibelen vil slå tilbake på i form av total avvisning av Bibelen. Derfor er det så viktig at kristelige ledere våger å gå inn i dette minefeltet.

Skal det brede lag av folket kunne ta Bibelen på alvor, er det helt nødvendig at åndelige ledere gir veiledning om hvordan den skal leses og forstås.

«Gud har sagt!», «Det er ulovlig!», «Det er bestemt!», «Det står skrevet!», er eksempler på uttrykk som egner seg dårlig i moderne kommunikasjon. Fortsetter vi slik, er det små muligheter for å få folket tilbake til kirken. Moderne mennesker etterspør en langt mer åpen tilnærming.

-----