MF – en «stiftelse»

Fra 1. juli 2016 er MF en stiftelse.

Denne måneden tar Det teologiske Menighetsfakultet (MF) et siste og konsekvent skritt i fullføringen av en prosess som begynte 15 år tidligere med det som egentlig var tre ulike problemstillinger, nemlig akkreditering i regi av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), behandling av det som kunne oppfattes som brudd på MFs forpliktelse på Skrift og bekjennelse (§ 1 i grunnreglene) og forholdet mellom institusjonens konfesjonelle binding og ansatte som ikke selv var bundet av denne.

Alle disse sakene hadde sin egen kompliserte forhistorie, og alle fikk det som underveis så ut som pragmatiske løsninger, men som – i lys av den tenkning som lå til grunn for disse løsningene – egentlig må forståes som tungt prinsipielle.

Fra 1. juli 2016 er MF en stiftelse, underlagt stiftelsesloven og stiftelsestilsynet, som skal se til og eventuelt sikre at stiftelsen følger sine egne vedtekter. Når disse vedtektene omtaler et styre, så er det stiftelsens styre det siktes til.

Det som skjer er altså ikke på noen som helst måte overraskende. I «gamle» dager ble det ofte ironisert over at MFs ledelse, Forstanderskapet, var selvsupplerende. Men det var det ingen grunn til å ironisere over, fordi selve idéen om et fakultet for og av menighetene også måtte finne en pragmatisk løsning for tilsyn.

MF var jo ikke «eid» av noen. I 2002 ble så ansvaret for driften av fakultetet lagt til styret; det skulle ikke lenger ligge i Forstanderskapet. Og nå er også dets tid ute.

Men når det som skjer ikke er overraskende, betyr det likevel ikke at det i alle deler er positivt. Jeg vil her begrense meg til å kommentere ett punkt, som jeg – det skal innrømmes – ikke har hatt fantasi til å forestille meg skulle bli virkelighet i min levetid: Av valgkomitéens sju medlemmer skal to oppnevnes av henholdsvis Bispemøtet og Kirkerådet.

Vel, vil noen si, når samtlige sittende biskoper er utdannet ved MF, kan vel ikke dét være så galt? Det samme må vel gjelde for Kirkerådet, som nå utnevner biskopene?

Min reaksjon er at dette er en historiens ironi av høy klasse. Det som skjer – saklig sett er det helt ubetydelig – har en tung symbolikk i seg: Oppdraget (fra 1908) er fullført. Vi fortsetter med ny seilføring. Men det er, som nevnt, en fornuft og en mening også bak dette, uttrykt av rektor allerede for fem år siden, nemlig at utviklingen ved MF «av­speiler den endringen i teologisk oppfatning som man ser ellers i kirken.»

Det som avspeiler noe annet kan aldri bli et korrektiv til det siste. Det vil eventuelt bare skje som del av en faglig diskurs, som er et av tidens honnørord.

Det var egentlig en kommentar på Facebook som fikk meg til å skrive noen linjer om dette emnet. Vedkommende uttrykte glede over at MF «endelig» skulle bli «demokratisk».

Det var godt ment, selvsagt. Men de som er medlemmer i stiftelsesstyrer – jeg har selv et slikt verv – vet at det ikke finnes noe mindre «demokratisk» enn det. Rent bortsett fra at det ikke kan være noe poeng i denne sammenhengen.