Flere friskolesøknader etter lovendring

Stortingsflertallet ga i 2015 åpning for flere typer friskoler ved å gjøre endringer i loven. Det har naturlig nok ført til et økt antall søknader om etablering. De fleste har søkt på et annet grunnlag enn kristent livssyn.

De nye søknadene dukker nå opp på høringsrunder i kommuner og fylker. Da kommer diskusjonene i kommunestyrer og lokalaviser. Vi leser nå om rådmenn og politikere som er imot etablering av nye friskoler.

Det er i hovedsak to argumenter som går igjen. «Friskolen vil utarme den offentlige skolen», påstås det. Andre sier at de er prinsipielt imot friskoler.

De som snakker om at friskoler medfører tap for offentlig skole, nevner ikke hele sannheten. Elever som velger friskole tar ikke med seg pengene, slik mange ønsker å gi inntrykk av. Flytting til friskole medfører imidlertid en omfordeling av midler kommunene imellom.

Det nevnes heller ikke at staten kun omfordeler et beløp som tilsvarer de variable kostnaden knyttet til den enkelte elev, og at det går 1½ år fra eleven er tatt inn i friskolen til kommunen blir korrigert for det. Det er vel naturlig at overføringene til fylker og kommuner ikke skal omfatte alle kostnader knyttet til elever de faktisk ikke har?

Det er også tillatt å være prinsipielt imot friskoler. Da bør man ikke bare markere det med å stemme mot etablering av en ny friskole lokalt, men også arbeide for at deler av menneskerettighetene ikke skal gjelde i Norge.

Å stå fram med slike standpunkter ser ut til å være lite opportunt. Særlig for livsynsskoler er det svært tydelig i lovverket at foreldre har rett til: «å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.»

Når støvet etter den lokalpolitiske debatten om en skolesøknad har lagt seg, ogUtdanningsdirektoratet (Udir) fatter vedtak, ser vi at noen får avslag og noen får innvilget sin søknad. Innvilgninger kan komme på tross av politikernes motstand. Noen vil ha det til at det er et demokratisk problem når lokalpolitikerne ikke får viljen sin.

Vi er langt fra alltid enige med Udir i deres konklusjoner. Vår erfaring er imidlertid at de lytter til lokalpolitikerne dersom de har saklige argumenter, men ser bort fra usakligheter av den typen som er omtalt ovenfor. Jeg synes det er et langt større demokratisk problem dersom lokalpolitikere etter eget forgodtbefinnende kan legge hensynet til mindretallet, menneskerettighetene og norsk lov til side og i stedet følge egne innfall.

Det er lokaldemokrati på sitt aller dårligste.