Lov om tro og livssyn

Den moderne maktstaten har ikke bare brutt ned skillet mellom offentlig og privat. Den har også brutt ned forskjellen mellom ytring og handling. 

For ikke lenge siden (14.04) ble den nye tros- og livssynsloven vedtatt av Stortinget. Religionsfrihetsprinsippet ble knesatt. Vårt samfunn skal være et «åpent samfunn».

Religiøst liv skal kunne fritt praktiseres og religiøse budskap skal kunne lyde i det offentlige. Statsmakten skal aktivt stimulere tros- og livssynene – også økonomisk. For KrF var dette en merkesak, og partiet nådde stort sett sine mål.

Etter neste valg vil det etter alt å dømme komme et nytt flertall på Stortinget. Det er grunn til å tro at Arbeiderpartiet (Ap) vil overta det politiske førersetet. Hvordan det går med KrF ved neste valg er høyst uvisst.

Ap har et syn på forholdet mellom stat og religion som man bør merke seg, også fordi det deles av flere. Bak denne oppfatningen ligger et prinsipielt stats- og samfunnssyn og et syn på makt og demokrati som bør løftes frem og drøftes.

Sterke politiske krefter ser det som et mål at religionene må tilpasses statens ideologi. Ingen religion bør fremtre offentlig som ikke etterlever statsstyrets ideologisk motiverte krav om etisk aksept av homofili, av homoekteskap, valgfri kjønnsidentitet også for barn, liberal bioetikk etc.

Programmet til organisasjonen «Fri» legger her de politiske føringene. Av særlig betydning for flere trossamfunn er kravet om lik adgang for menn og kvinner til det kirkelige embete og opphør av såkalt «tjenestedeling».

Man har planer om at tros- og livssynssamfunnene skal inngå en samfunnspakt med staten om en slik tilpassing. Det vil bli betingelsen for at de fortsatt skal kunne få økonomiske overføringer fra staten.

Koplingen mellom aksept av en samfunnspakt og økonomisk støtte er et effektivt politisk-pragmatisk maktgrep, siden statlige overføringer utgjør en viktig forutsetning for virksomheten i så å si alle trossamfunn.

Det er ikke Den norske kirke (Dnk) man her har i siktet, men frikirker og kristelige organisasjoner som står i et fritt forhold til statskirkelig styringsstruktur. Men også Dnk kan bli berørt. Man kan bli tvunget til å oppgi at kirkesamfunnet har to «likestilte» syn på ekteskapet. Bare det liberale vil bli tillatt.

Noen trossamfunn vil, kan hende, avstå fra statsstøtte for å kunne bevare sin organisatoriske integritet. Men en slik sikring av frihet hviler på et svært usikkert grunnlag.

For det prinsipielle og overordnede mål for en målrettet sekularistiske statsmakt er at intet trossamfunn skal kunne fremtre i det offentlige med sin kult og sitt budskap uten å tilpasse seg statens ideologiske krav.

Om trossamfunn, som ikke mottar penger fra staten, greier seg, ja gjør seg merkbart gjeldene, vil staten legge all vekt på kravet om ideologisk ensretting likevel blir realisert også i slike tilfeller.

Spørsmålet om økonomiske overføringer blir likegyldig. Om trossamfunn begrenser seg til å virke i det private rom, slik det er i totalitære samfunn (kommunistiske og muslimske), vil det i prinsippet ikke gi noen beskyttet frihet.

For det private rom (til eks. familien) er allerede underlagt ideologisk kontroll fra statens side, slik det blant annet fremgår av Lov om likestilling og forbud mot diskriminering §2. (Det er vanskelig å forstå at en slik krenkelse av familiens integritet kunne bli en merkesak for KrF.)

Vil ikke en pakt mellom stat og trossamfunn – påtvunget av staten – være i strid med religionsfrihetsprinsippet? Lenge har trossamfunnene sett på Menneskerettighetene og dermed religionsfriheten som grunnlaget for deres politisk-rettslig legitimitet i samfunnet, det vil si i alle samfunn, siden menneskerettighetene anses som universelle.

Men når en ser på oppfatningen for eksempel av §2: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet» går universaliteten i oppløsning. Mange kirker og fremfor alt Den katolske kirke mener faktisk at «enhver» betyr «alle», også ufødt liv. Men kirkene står snart alene med å hevde denne likefremme betydning av teksten.

Det vi står overfor, er en stat og et samfunn der grunnlinjen er den sekularistiske normalitet. De troende er unntaket og avviket, en minoritet og så videre.

Det gir ikke frihet, for den suverene staten definerer hele tiden hva og hvilke som representerer det tillatte avviket. Dens suverenitet manifesteres ved å tillate visse avvik og bekjempe andre.

Carl Schmitt mente at suveren er den som har makten under «unntakstilstanden». Vår moderne stat er suveren, det vil si har maktmonopolet i og over samfunnet på sitt territorium.

Men det Carl Schmitt ikke tok med i beregningen, var at den som har makten og er suveren, skaper selv «unntakstilstander» og det ut fra egne formål. Vi ser det stadig demonstrert. Staten mener det foreligger en «unntakstilstand» når det rettes etisk kritikk mot praksis som statsmakten/flertallet mener er sikret ved en rettighet.

Da må statsmakten tre inn med lover som beskytter friheten til å benytte seg av denne rettigheten. Lovbeskyttelsen skal ikke minst hindre konfrontasjon med ytringer som avviser til eksempel homokulturens etiske legitimitet eller frihet for kjønnsskifte også for barn.

Den moderne maktstaten har ikke bare brutt ned skillet mellom offentlig og privat. Den har også brutt ned forskjellen mellom ytring og handling.

Tale oppfattes da som en handling, som kan straffes om den rammer andres synsmåter og praksis som holdes frem som uttrykk for deres identitet, det vil si en identitet som er statsautorisert. Av menneskelige identiteter gis det sikkert mange slag.

Men det gis en identitet som reflekterer det virkelighets- og menneskebilde som den moderne liberalisme målbærer: Mennesket er først og fremst et individuelt jeg som har rett til å søke etter å oppnå sin egen lykkefølelse.

Statsmakten skal sikre at mennesket har frihet til å få utfolde sin identitet uten å bli «krenket» av motstemmer og negative vurderinger.

Mennesker som faller utenfor den statsautoriserte identitetsrealisering, har selvsagt ingen rett til å realisere sin identitet. Det betyr at de i siste instans heller ikke har noen ubetinget rett til liv i det samfunn de tilhører.

Hvordan begrunner liberalismen menneskets rett til å realisere sin fritt valgte identitet? Her gis ingen begrunnelse ut fra noen annen norm eller kilde enn mennesket selv.