La din vilje skje
«Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?» (Rom. 8, 32 )
Har du noen gang latt være å be til Gud om en sak fordi du er redd for svaret han vil gi deg?
Det har jeg. Opp til flere ganger. Når jeg ber, er det ofte med en klar tanke om hva svaret bør bli. Så hva om Gud ikke er enig?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I Fadervår ber vi «la din vilje skje», - en bønn jeg har sagt med største selvfølgelighet utallige ganger. For en stund siden snakket jeg med en mann som fortalte at han ikke turte å be den bønnen til Gud, fordi han var redd for konsekvensene. Han var redd for at Guds vilje skulle være langt unna hans egen plan. Derfor følte han seg som en hykler om han ba den bønnen uten å mene det.
Jeg må dessverre si at jeg kjenner meg igjen i denne mannens frykt. Men som «erfaren» kristen kan jeg så mange fraser at det er lett at de bare blir nettopp det; tomme fraser uten oppriktig mening. Tør jeg virkelig å overlate alle svarene til Gud?
I Bibelen kan vi lese mange begrunnelser for hvorfor Gud er til å stole på. En av dem formidles av Paulus: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? » (Rom.8,32)
Budskapet er tydelig; Du kan med trygghet overlate alle svarene til Gud. Hvorfor? Fordi han bare vil gi deg det beste. Hvordan kan du vite det? Fordi han allerede har gitt deg det beste. Gud ofret sin egen sønn, ofret seg selv, for at du skal ha evig liv. Derfor skal du også vite at han ikke holder igjen noe av sin godhet når du ber til ham.
Jesus sier: «Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! » (Matt. 7,9-11)
Jesus sammenligner oss med en sønn som ber foreldrene sine om mat. Det ville vært hårreisende om en far hadde gitt ungen sin stein i stedet for brød. Selvfølgelig vil de aller fleste foreldre gi barna sine den beste maten. Men hva om sønnen hadde bedt om å få en stein eller en orm å spise? Eller, kanskje mer realistisk, bare bedt om godteri? En god far ville skjønt at det ikke var bra for barnet å leve på godteri. Svaret ville derfor ofte blitt nei. Sønnen ville antagelig bli sint og skuffet.
Likevel var svaret det beste for barnet.
Jeg har fått mange nei fra Gud. Mange ganger har han kommet med svar som var langt unna det jeg så for meg i utgangspunktet. Likevel kan jeg i ettertid se at svarene Gud gav meg var for det beste. Men det er ikke alltid man ser de gode konsekvensene Guds svar gir.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Noe skal vi kanskje ikke forstå før vi kommer til himmelen. Og noen ganger må vi synge verset i «Ingen er så trygg i fare», med en bittersøt erkjennelse av at det er sant: «Hva han tar og hva han giver, samme Fader han forbliver. Og hans mål er dette ene, barnets sanne vel alene».
Gud har skapt meg. Han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Og han elsker meg så høyt at han gav sitt liv for meg. Mitt liv her på jorda er bare en bitteliten del av hans plan for meg, der målet er himmelen sammen med ham. Likevel kan jeg altså bli redd for å legge alle delene av mitt liv i hans hender. Gang på gang trenger jeg å bli mint på at Gud er til å stole på. Før jeg ber Fadervår må jeg be om mot til å si ordene med et helt hjerte.
