Dårskap og ydmykhet
«Dårene sier i hjertet: «Det finnes ingen Gud.» (Salme 53,2)
Det å kalle seg en ateist er et trosvalg. Det er vanskeligere å føre bevis for at Gud ikke finnes enn å begrunne at han faktisk eksisterer.
Enkelte hevder sågar at de tilnærmer seg eksistensielle spørsmål fra et nøytralt utgangspunkt og med vitenskapelig presisjon. Det er vel derfor Bibelen går så langt som å kalle en slik person for en dåre. En ting er å tvile, være usikker. Noe annet er å benekte Skaperens eksistens. For hvem tror det lille støvkornet at han er?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Både mikrokosmos og makrokosmos gjør en ydmyk overfor den lovmessighet som rår i skaperverket. Jordplatene mellom kontinentene beveger seg bare noen få centimeter i året, men det blir fort alvor når jordflaten revner eller en tsunami slår til med ødeleggende kraft.
Tenk da om forskyvningene utgjorde et par meter hvert år? Dette viser hvor stabil og forutsigbar vår planet tross alt er.
Ateister er ikke en gruppe viderekommende med et avansert utviklet verdensbilde. Ofte er det mennesker som av en eller annen grunn har behov for å ta avstand fra Gud. Dårskapen inntrer når vi uttaler oss om ting vi egentlig ikke kan vite, noe som ligger over menneskelig fatteevne og beviskraft.
Derfor er min oppfordring også til den som tror: Forbli ydmyk! Ellers kan du også bli kalt en dåre en dag.
