Jakobskampen IIII
Gud har vært min hyrde fra første stund til denne dag.
Jakob erfarte en gang hva det var å slåss med Gud. Slåsskampen var fysisk og konkret. Men den foregikk dypest sett på det indre plan. Gud ydmyket ham. Han måtte innrømme syndene. Og han gikk videre som en halt mann gjennom livet. Men dette ble Jakobs seier. Gjennom livets mange rystelser holdt han derfor fast ved sin Gud. Han stilte seg i rekken etter farfar og far: «Mine fedre, Abraham og Isak, levde for Guds ansikt.» (1.Mos 48:15). For Guds ansikt. Også når livsvilkårene var ganske fortvilet.
LES: Jakobskampen I
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I dag skal vi stanse for noe Jakob sa mot slutten. Han var gammel. Nå skulle han velsigne Josef. Hendene lå på sønnens hode. To barnebarn hørte det han sa. Kanskje var røsten sprukken? Men ordene var erfart og ekte: «Gud har vært min hyrde fra første stund til denne dag» (1.Mos 48:15).
LES: Jakobskampen II
Merker vi fryden? Takken for velsignelsen? Kanskje gjelder fryden også det store frelsesløftet? Jesus sa en gang: «Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag.» (Joh 8:56). Som Abraham, så Jakob. Det tror jeg. For frelsesløftet var en grunntone i hele fedrehistorien (1.Mos 12–50): «I deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes» (1.Mos 12:3). Derfor jubler Abraham og Jakob. De så «Jesu dag». Jesus kom for å oppfylle løftet, ta bort forbannelsen, bringe velsignelsen. Både til Israel og folkeslagene.
LES: Jakobskampen III
