Jakobskampen III

Å la seg ydmyke av Gud gir frihet.

Etter Jakobskampen (1.Mos 32:24–32) fikk Jakob et nytt navn. Israel. Hver gang noen tiltalte ham med navnet Israel, gikk tankene hans til den underlige nærkampen. Navnet på selve kampstedet ble Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet» (v.30).

Både navnet Israel og navnet på kampstedet var en påminnelse. Husk, Jakob: Du vant ved å bøye deg, ved å si navnet ditt og be om nåde. I kampen hadde han forresten blitt skadet. Hoften gikk ut av ledd. Resten av livet ble det den sterkeste påminnelsen. Han haltet. Var det ydmykende? Sannsynligvis.

Han måtte slite med noe som lignet apostelens «torn i kroppen» (2.Kor 12:9). Den vonde hofteskåla ble en daglig påminnelse: Husk, Jakob, Du vant ved at Gud fikk ydmyke deg. Din seier er knyttet til Guds nåde alene.

Det hører med til Jakobshistorien at møtet med tvillingbroren ble et blidt møte. Esau tok imot sin halte bror med åpne armer. Etterpå sa Jakob til ham: «Da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du imot meg» (1.Mos 33:10).

Jakobs gudsbilde ble nok korrigert av Jakobskampen. Men på tross av slåsskampen var Guds ansikt for Jakob likevel mer enn noen gang et vennlig ansikt. Gud hadde tilgitt, og han hadde også gitt Esaus ansikt et preg av tilgivelse.

Da var det godt å leve. Tross alt.