Stillhet

Enhver av oss kan trenge litt veiledning og hjelp til å høre Guds stemme.

Historien om Samuel er fascinerende. Gutten som ble gitt til presten Eli, som takk for Guds oppfyllelse av sitt løfte om at Hanna skulle få en sønn. En brutal lydighetshandling kan vi tenke i vår tid.

Men gutten var trygg i Guds hus, og Samuel vokser altså opp hos presten Eli. Det står at han var til glede for både Gud og mennesker. Det er natt, han ligger og sover og vekkes av en stemme som roper på ham.

Som den veloppdratte gutten han er, løper han inn til Eli og sier; her er jeg, du ropte på meg. Eli må ha trodd at Samuel drømte og ba han legge seg igjen. Men Samuel vekkes igjen av at noen roper på ham og løper inn til Eli, her er jeg, du ropte på meg. Det er natt, de er trøtte og kanskje det var derfor Eli trengte litt tid på å skjønne at Samuel verken drømte eller gikk i søvne, men at det var Gud.

Tredje gangen Samuel kommer inn etter å ha bli ropt på sier Eli, gå tilbake til sengen din igjen, og når han roper igjen skal du si: tal Herre, din tjener hører.

Enhver av oss kan trenge litt veiledning og hjelp til å høre Guds stemme. Det er ikke bare enkelt alene. Hvem sier hva? Og når skal vi gå tilbake til vårt eget stille rom og si; tal Herre, din tjener lytter, og ikke tenke at det må en mellommann til?

Jeg tenker at det er noe fint i at den eldre veileder den yngre. Her har Eli tjent Gud i alle år, som prest i tempelet, og når det er vanskelig for han å koble at det er Gud som snakker, hvor mye vanskeligere er det ikke for Samuel som aldri har hørt Guds stemme før?

Nå er det sjeldent Gud snakker med hørbar stemme, han har jo gitt oss Den Hellige Ånd som kommuniserer fra ånd til ånd. Og selv om du sikkert kunne ønske deg en drønnende stemme av og til, så er det noe vakkert med at Den Hellige Ånd vil ha relasjon, vil være tett på, i hjerte og tanker og hviske mer enn han brøler. De gangene jeg må rope er det jo for å overdøve støy eller fordi den andre er så langt borte.

Men i stillhet og tillit tror jeg også at Den Hellige Ånd har best kår.

Det er bare så mange stemmer å høre på. Det kan være vanskelig å skille. Jeg tror ikke Gud er opprørt over 2015 og lurer på hva han skal gjøre med oss nymoderne mennesker. For det skal sies at til alle tider har det vært utfordringer og muligheter. Men det er én ting vi har sensasjonelt lite av sammenlignet med alle andre tider. En ting har folk før oss vært rikere på. Stillhet.

Det sies om vår generasjon at vi har glemt hvordan det er å kjede seg. For så fort vi har et ledig øyeblikk så fyller vi det med impulser, enten mobil, nettbrett, radio, tv, avis… og det tomrommet, pusterommet, hvor du ikke tar noe inn, men kjenner etter hva som er inni deg, det kommer sjeldent.

Nå tror jeg at Gud kan snakke midt i støy, men samtidig er han ikke en likeverdig konkurrent, en jeg skal skvise inn mellom VG nett og Facebook. Han er ikke på det nivået, og han er definitivt ikke en Colaautomat hvor jeg kan bestemme hva jeg putter inn og hva jeg får ut av den. Han er Gud.

Og jeg tror han er nidkjær på tiden vår, han er ikke knegen, men han er eksklusiv, han er ikke treg, men han er verdt å vente på.

Vi kunne vel alle trengt en Eli, som vi kunne få hjelp fra til å gjenkjenne Guds stemme. Når noe i hjertet ditt dukker opp igjen og igjen, kan en venn være med å si; det kan ikke være Gud, da? Prøv å si; tal Herre, din tjener hører.

Eller kanskje når du hører deg selv si noe du ikke visste at du visste, kan noen rundt deg sette lys på; det er ikke Gud som har sagt det der til deg da?

Jeg tror vi trenger hverandre. I vårt hyper-individuelle samfunn trenger vi hverandre, til å komme nærmere Gud, til å høre stemmen hans.

Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg,slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.

Joh 10.14-16