Jakobskampen II
Gud rekker oss nåde ved det samme løfte som Jakob hadde fått.
I Jakobskampen i 1 Mos 32:24–32 skildres Gud som en slåsskjempe. Vi er vitner til en eiendommelig nærkamp mellom Jakob og Gud. Men Jakob gir seg ikke.
Kampen foregikk på det fysiske plan. Men den gjaldt noe på det indre plan.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bakteppet var Jakobs angst for broren. Den var forårsaket av syndene i fortiden. Hva nå, Gud? Kan jeg regne med din velsignelse nå? Eller vil Esau i raseri slippe løs sine 400 krigere mot meg og familien?
Den dypeste innsikten i Jakobskampen leser vi i Hos 12:4–5:
«Som voksen kjempet han med Gud, han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde.»
Fortidens synder. En stridbar egenvilje. Det var alt Jakob nå hadde å rose seg av. Gud ba ham si navnet sitt. Jakobs gråtkvalte stemme lød mellom trærne ved elvebredden: «Jakob.»
Slik åpnet han døra på vid vegg til fortiden. I det lå seieren. Han vant ved å innrømme synden og be om nåde. Og han ble velsignet. På nytt – før oppgjøret med Esau.
Det hender fortiden innhenter en stakkar. Det blir uro og angst. I nærkampen med Gud utfordres vi til å si navnet vårt. Innrømme hvem vi er. Kapitulere – for nettopp å vinne!
Gud rekker oss nåde ved det samme løfte som Jakob hadde fått. Nåden ved ham som kom i Jakobs ætt. Synderes frelser. Jesus.
Les også:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
