Hyller misjonens bakkemannskap

Misjonærer er vel og bra, men uten lokale kristne som elsker Jesus kommer de ingen vei. Derfor ville Mia og Asbjørn Voreland hedre sine medarbeidere.

Pionér-misjonærene Mia og Asbjørn var ikke fornøyd. Mye var blitt skrevet om deres eget arbeid i Nepal, men hva med innsatsen til medarbeiderne som de var blitt så glad i? Skulle deres historier bare bli glemt?

Burde ikke noen fortelle om Navaraj Bharati, for eksempel, som plantet 40 menigheter blant tibetanere? Eller om ekteparet Dolma og Arjun som har tatt til seg 70 barn? Skulle verden aldri få høre om lavkastejenta Nanu som ble oversykepleier?

Det var for galt, mente ekteparet fra Vennesla. De utfordret journalisten og læreren Anethe Vidjelund Birkeli til å skrive bok og tok henne med til Nepal. Her introduserte de henne for misjonens utrettelige bakkemannskap.

I høst kom boken: «Spionen som ble bedt for. Historier om kristen tro i Nepal.»

Fra Tana til Indonesia

For Anethe Vidjelund Birkeli har misjon alltid vært en naturlig del av livet. Som ung jente i Tana i Finnmark vokste hun opp med misjonsblader på stuebordet, overnattende misjonærer og en bestefar som daglig bad for misjonærer, prester og predikanter, samt alle nordmenn hjemme og ute.

– Han reiste aldri langt selv, men favnet vidt i sine bønner, minnes Anethe.

I 2012 reiste hun selv til Indonesia som utsending for Norsk Luthersk Misjonssamband sammen med ektemannen Per. De drøyt fire årene i Asia har hun skrevet om i boken «Frihet som forandrer», som kom i fjor.

Mørbanket i hjertet

I fjor vår reiste hun Nepal på kryss og tvers sammen med Mia og Asbjørn. Hun frydet seg.

– Jeg fikk gjøre akkurat det jeg liker: Å drive research og møte mennesker.

– Det var en vitamininnsprøyting for min egen tro å høre så mange sterke historier om mennesker som hadde møtte Jesus og fått livet ekstremt forandret, forteller hun. – Det viste meg på nytt at evangeliet om Jesus virker. Det er ikke likegyldig hva du tyr til for å løse livets problemer.

Det var alle historiene om evangeliet som gir håp, som gav Anethe styrke til å lytte til alle de vonde historiene som hun også fikk høre. Om menneskehandel, korrupsjon og vanstyre. Mange av historiene var for fæle til å gjengi i boken.

– Jeg har ikke akkurat fått mindre tro på arvesynden etter å ha hørt disse historiene. Du skjønner at det onde finnes i oss, sier hun.

Hovedpersonen i en av disse historiene er Shanta, en kvinne som vokste opp uten kjærlighet. Hennes kall i livet ble å gi kjærlighet til andre som heller ikke har opplevd det. De siste 25 årene har hun brukt all sin tid på å berge jenter ut av slaveri.

– Å bekjempe trafficking i Nepal er ikke gjort over natta. Det er en formidabel oppgave Shanta har gått løs på. Du blir mørbanket i hjertet etter at du har hørt det hun har å fortelle, sier Anethe.

Tok ansvar

I boken hennes stiger kristne nepalere frem på rekke og rad. De fleste er mennesker fra enkle kår som har fått staket ut en ny kurs etter å ha kommet til tro på Jesus. Mange av dem har tatt stort ansvar i Nepals hurtig voksende kirke. Og noen av dem er blitt hardt forfulgt fordi de valgte Jesus fremfor fedrenes tro. En av disse var denne spionen som har gitt tittelen til boken.

«Vær så god, be så mye du vil, men jeg kommer aldri til å konvertere», sa unge Grishma Parajuli da en kristen sykepleier ville be for ham. Men så konverterte han likevel.

Han hadde gått på kristne møter i en lengre periode på oppdrag fra myndighetene, for å spionere på de kristne. Så endte det med at han likevel ble kristen, til tross for at han hadde bestemt seg for at det aldri skulle skje. Grishma Parajuli var en av mange ungdommer som ble utstøtt av familien, og som måtte bygge hele tilværelsen opp på nytt fra bunnen av.

Mias jenter

– Denne boken må ikke handle om oss, sa ekteparet Voreland stadig mens Anethe arbeidet med den. Når misjonens arbeid skal beskrives er det likevel vanskelig å unngå å nevne Asbjørn som radiopionér, administrator og ikke minst en mann som klarte å åpne dører med sine diplomatiske evner. Og ikke minst er Mia Vorelands kontaktskapende egenskaper i møte med nepalske kvinner et stadig tilbakevendende tema i boken.

Bestefedrene og fedrene i Amp Pipal hadde ingen anelse om hva de hadde i vente da Mia flyttet inn i nabohuset til lansbyens eldste, slår Anethe fast. Den ungpikeaktige misjonæren, med lyse krøller og to små barn i skjørtene, gikk rett til landsbyens menn og overbeviste dem om at det ville være bra for hele familien om døtrene deres fikk gå på skole.

Og fikk de likevel ikke lov til å slippe vekk fra sine huslige plikter, åpnet hun sitt eget hjem for dem om kvelden. Etter lesetrening, og ofte en håndarbeidsøkt med strikkepinner og garn, kunne de som ville bli igjen til bibelundervisning.

– Hun er jo veldig sta og gir seg ikke på første forsøk. Hun ville ha dem til å gjøre ting som var nytt og uakseptabelt, ikke bare for kvinnene, men for hele samfunnet. Slik forandret hun livet til mange.

For Anethe var det rørende å se når Mia møtte en del av disse kvinnene igjen.

– Det var sterke gjensyn og tydelig at de hadde mye fortid sammen. Mia hadde vært med og gitt dem en ny kurs i livet fra de var tenåringer. Nå var mange av dem nærmere 60. Det er da du ser at troen ikke bare var et blaff. Den har holdt og bært dem gjennom livet.