Hvordan står det til med norsk misjon?

På spørsmålet om vi fremdeles kan regne oss som en stormakt i misjon og bistand tror jeg vi må si at et slikt selvbilde er noe oppblåst. Kristendommens tyngdepunkt er uten tvil flyttet sørover, og det landet som i dag sender ut flest misjonærer i forhold til folketallet er Mongolia.

Vi ønsker fremdeles å tenke på Norge som en stormakt i misjon. Vi har et stort antall utsendinger, men selvsagt må det regnes ut ifra folketallet for å være blant verdens ledende. Våre medlemsorganisasjoner samlet inn 1,486 milliarder kroner i 2014, noe som tilsvarer 5.000 kroner per medlem, eller syv av NRK sine TV-aksjoner. Men som borgere av verdens rikeste land kunne vi nok ha gitt enda mer. Medlemsorganisasjonene mottok 171 millioner kroner av Norad til langsiktig bistandsarbeid, men ingen vet når en større andel av bistandspengene skal brukes her hjemme. Hvordan står det egentlig til med norsk misjon, og hvilken vei går denne utviklingen?

LES: Prioriterer å nå eldre ungdommer

Hver gang vi offentliggjør misjons- og medlemsstatistikken over Digni og Normes medlemsorganisasjoner, så er det vanligvis antallet misjonærer som først etterspørres. Så for å ta det med en gang: I 2014 var det 542 langtidsutsendinger ute for våre medlemsorganisasjoner, noe som gir en reduksjon på åtte personer fra året før. Antallet korttidsutsendinger fortsetter å øke, og ble rapportert til 1125 personer. I sum har dermed medlemsorganisasjonene hatt 1667 mennesker ute på oppdrag i 2014.

En interessant ting om antallet utsendinger er at en del av de små organisasjonene opplever stor vekst i antall utsendinger, mens flere av de store opplever nedgang i antall utsendinger. Ett eksempel er Operasjon Mobilisering som på 10 år har økt antallet utsendinger med 200 prosent (ja, du leser riktig: to hundre prosent). I den andre enden finner vi NMS, Normisjon og De frie Evangeliske Forsamlinger med henholdsvis en nedgang på 38 prosent, 45 prosent og 56 prosent på ti år. Kanskje blir fremtidens misjonsorganisasjoner jevnere i størrelse?

Og når vi er inne på utsendingene: Andelen kvinner er nå nede på 55 prosent, noe som er det laveste registrerte prosentantallet noensinne. Årsakene til dette kan være flere, men vi ser at kvinner nå har flere muligheter i norske menigheter nå enn tidligere, og at enkelte typiske «kvinneoppgaver» på felt er sterkt redusert, eksempelvis sykepleierstillingene. Blant utsendingene jobber 51 prosent i verdens fattigste land, ifølge Verdensbankens oversikt. Andelen utsendinger med annen etnisk bakgrunn enn norsk er på 17 prosent, men vi vet ikke hvor mange av disse som er gift med norske utsendinger.

Holistisk misjon har alltid vært et kjennetegn på våre organisasjoners arbeid, noe vi blant annet ser i mangfoldet av institusjoner som drives. Organisasjonene driver fem høyskoler, over 20 videregående skoler, rundt 50 bibelskoler/folkehøyskoler og mellom 25 og 35 grunnskoler. I tillegg drives over 100 barnehager, et stort antall rusinstitusjoner og noen få asylmottak. Alt dette i Norge.

En trend ser ut til å være at staten overlater flere oppgaver til private og ideelle organisasjoner fremfor å løse dem selv.

Og så var det de antagelsene våre: Ja, det er sagt og hørt mye om norsk misjon. Blant annet tror mange at organisasjonene ikke klarer å forflytte engasjementet sitt fra gamle felt til nye områder. Her har vi funnet ut at hele 44 prosent av alle utsendingene jobber blant folkeslag med mindre enn 2 prosent kristne. Dermed er omstillingen til nye felt i full gang. I tillegg har vi kartlagt majoritetskontekst for utsendingene, altså hva slags religiøs sammenheng de jobber i. Her ser vi at hele 41 prosent jobber blant muslimer, 21 prosent i en buddhistisk kontekst og 17 prosent i en sekulær kontekst. Dårligst er vi visst blant hinduister, hvor kun 3 prosent av utsendingene har sitt arbeid.

Om skulle du være interessert i en av de bekreftede fordommene, altså det som folk allerede tror om norsk misjon, og som viser seg å være sant, så er det at en stor del av arbeidet foregår i rurale områder. Når vi ser på de 135 bistandsprosjektene, så er 48 prosent av disse i landsbyer, mens kun 13 prosent befinner seg i storbyer. 39 prosent er ikke klassifisert. Selv om det er en signifikant feilkilde her, er det grunn til å tro at norske misjonsorganisasjoner fremdeles prioriterer rurale områder fremfor storbyer. Så til tross for at vi ikke lenger bygger misjonsstasjoner, så liker vi visst best å arbeide blant landsbyfolk.

For å oppsummere: På spørsmålet om vi fremdeles kan regne oss som en stormakt i misjon og bistand tror jeg vi må si at et slikt selvbilde er noe oppblåst. Kristendommens tyngdepunkt er uten tvil flyttet sørover, og det landet som i dag sender ut flest misjonærer i forhold til folketallet er Mongolia. Norge topper fremdeles statistikken på 1,1 prosent av Brutto Nasjonal Indeks, noe som gir rundt 6000 kroner per innbygger i bistand. Men sammenlignet med hva vi sparer i oljefondet, som er til oss selv, er dette over 1 million kroner per innbygger, noe som gjør bistandsinnsatsen skremmende liten.

Men fordi Gud er nådig, er jeg overbevist om at vi fremdeles har noe å gi, og det er oss selv. Vår tid og vårt engasjement faller utenfor denne statistikken og vil være det som driver norsk misjon i fremtiden, slik det også har vært i fortiden. Kanskje må vi bli som menigheten i Makedonia, som Paulus beskriver i 1. Kor. 8.5: «Og de ga ikke bare slik vi håpet, men de ga seg selv, først til Herren og så til oss, slik Gud ville det.» Kanskje kan dette bli et bilde på norsk misjonsarbeid i fremtiden?