Hvor går grensen?

Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset (Kol. 2,14).

Vi skal reise noen år tilbake i tid. Gunnlaug, 7 år, har begynt å forstå hvem Gud er. Hun skjønner at han er fullkomment god, at han er hellig. Og hun har hørt at han ikke tåler synd. Ordet synd begynner hun også å forstå. Hun kjenner det igjen i seg selv; i det hun sier, gjør og tenker. Alt som er imot Guds bud. Den grublende jenta har nettopp opplevd å miste en mormor, og tenker mye på døden. Lille Gunnlaug ønsker så gjerne å komme til himmelen, og er livredd for å komme til helvete. Hun skjønner at himmelen er et sted uten ondskap, uten synd. Ingen som er onde kan komme dit.

Gunnlaug har hørt at Gud kan tilgi det gale vi gjør, og hun vet at man skal be om tilgivelse hvis man har gjort noe galt. Men hvor går egentlig grensen for hva Gud vil tilgi? For hver gang hun merker at hun gjør noe galt, må hun springe til mamma og spørre Kan Gud tilgi dette? Hver gang svarer mamma ja, og Gunnlaug kan lettet løpe tilbake til leken. Men det går ikke lang tid før hun feiler igjen, og må løpe til mamma for å spørre det samme spørsmålet. Hver gang holder hun pusten mens hun venter på svar. Har hun nådd grensen denne gangen?

Nettene preges av uro, angst og mareritt. Gunnlaug føler hennes vennskap med Gud er skjørt som et høstløv som snart kan bli feid bort av neste vindkast. Kanskje vil den neste synden være dråpen som ødelegger alt. Den dårlige samvittigheten er konstant, og spørsmålene til mamma blir flere. Så en dag svarer mamma annerledes.

Gunnlaug har nok en gang gjort noe galt, og kommer til mamma for å få bekreftet at Gud kan tilgi dette også. Hun begynner å bli vant med å få svaret ja, men uroen er der likevel. Denne gangen svarer mamma nei... Gunnlaug skvetter til. Det uunngåelige hadde altså skjedd. Grensen var nådd. Men mamma fortsetter: Gud kan ikke tilgi deg hvis du ikke lar ham gjøre det.

Tilbake i nåtiden er Gunnlaug 25 år og smiler litt av sitt yngre og veslevoksne jeg. Likevel er dette en periode av livet som har betydd mye for mitt trosliv. Det var ikke siste gangen jeg skulle streve med synden min og lure på om grensen var nådd. Fortsatt dukker spørsmålet opp: Vil Gud tilgi meg enda et feiltrinn? Da trenger jeg å minne meg selv på mamma sine ord. Jeg må ta et steg til siden og la Gud slippe til med sin tilgivelse.

Guds tilgivelse er mye mer enn den tilgivelsen vi kan få fra mennesker. Når Jesus døde på korset døde han for alle mine synder. Å tro på Jesus er å la ham bytte plass med meg. Hans rettferdighet blir min rettferdighet. Mine synder henger med ham på korset. Alt er gjort opp. Ingen andre steder vil jeg finne en slik tilgivelse. Denne tilgivelsen er helt ufortjent og kan aldri gjøres opp fra min side. Den kalles nåde.

Jeg skal slippe å streve for å oppfylle Guds bud. Jesus har oppfylt dem for meg. Dette budskapet frigjør meg fra alle mine byrder, og det gir meg lyst til å leve så nært Jesus og hans vilje som overhodet mulig.

Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset (Kol. 2,14).

Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.

Heb.7,19

Trenger du mer åndelig påfyll?