I det skjulte
Noen kommer sammen i bønn, i en leilighet, i et hus, et loft, eller et menighetshus. Ingen andre vet det.
Utenfor er det gatelys, parkeringsplasser, handlende mennesker og kveldstrafikk, som om ingenting uvanlig skulle skjedd.
Noen lider stille et sted. Kanskje et barn. I en leilighet, i et hus, et loft. Ingen andre vet det.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Utenfor er det gatelys, parkeringsplasser, handlende mennesker og kveldstrafikk, som om ingenting uvanlig skulle skjedd.
De som sitter og ber kjenner seg dradd til å be for noen som lider i det skjulte. Kanskje et barn. Kanskje de får et glimt av hva barnet opplever. Eller mange i samme situasjon.
De som ber får se noe av Guds hjerte for disse barna. Hvem det gjelder, vet de ikke. Likevel er bønnene konkrete, med ettertrykk, engasjement og klar tale.
Akkurat dette har jeg opplevd flere ganger i en liten bønnegruppe. Vi opplevde at Gud kalte oss til å be fordi en eller flere i nød allerede ba. Vi fikk delta i de skjulte ropene til Gud.
En bevegelse fra det skjulte til det skjulte, knyttet til Guds store hjerte som ser alt. Jeg tror mange har tilsvarende erfaringer. Dette er noe av det som gjør det spennende og meningsfylt å be sammen.
