Hender

Faren kommer med sin sønn til Jesus. Så enkelt. Og det var nok, sønnen blir fri.

I Markus 9:14–29 leser vi om en gutt som disiplene ikke makter å hjelpe. De ender opp i en diskusjon med de skriftlærde om hvorfor.

Jeg har alltid syntes det er noe hjerteskjærende med denne historien. Jeg ser for meg hissige hender. At disiplene og de skriftlærde nærmest river i gutten mens de diskuterer. Disiplene føler seg kanskje skuffet, maktesløse, ikke trodd, og angrepet. De skriftlærde føler seg kanskje utfordret, truet og uten kontroll. Men mellom dem står en far og en gutt i nød, og får byrde til smerten. De kom for å få hjelp, ikke for å bli gjenstand for en diskusjon.

LES: Takk til alle usynlige tjenere

Inn i dette kommer Jesus ned fra fjellet hvor Peter, Jakob og Johannes akkurat har fått se Hans herlighet. Jesus utbryter «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere?» og ber dem komme med gutten. Og den urene ånden river på nytt gutten overende.

Faren lar seg ikke stoppe av det. «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» roper han. Også sin ambivalens tar han til Jesus. Det er som han river seg ut av alt kaoset. For det er Jesus han kom for. Faren kommer med sin sønn til Jesus. Så enkelt. Og det var nok, sønnen blir fri.

LES: Ekte livsglede

Vi omkring er helt enkelt bedt om å legge hendene på dem som trenger helbredelse og utfrielse. Og fortsette med det, også når resultatet uteblir.