Hva skjer når hånden beveger ånden?

Innen alle religioner er kroppsspråk viktig for å uttrykke tro. Under en gudstjeneste, et møte eller en messe har de troende sittet, reist seg, knelt ned, korset seg, løftet hendene eller foldet dem. Hvorfor gjør vi dette? Og på hvilken måte påvirker det troen vår?

– For at troen skal overleve og føres videre til neste generasjon synes det faktisk som om det er en forutsetning at den uttrykkes fysisk, sier professor Henrik von Achen ved Universitet i Bergen.

Han har forsket på kunst, fromhetshistorie og teologi og er selv katolikk.

– Vi faller på kne

– Alle religioner har en uløselig forbindelse mellom et indre og et ytre liv, mellom teori og praksis. I den kristne troen er det ytre et uttrykk for det indre. Troen sitter i hjertet, men den uttrykkes ved at vi gjør noe. Man uttrykker et sinnelag eller et engasjement. Vi faller på kne for å vise at vi bøyer oss for Gud, eller slår oss for brystet for å vise at vi angrer syndene eller vi løfter hendene for å vise at vi hyller og tilber Gud. Uansett hvilken kristen sammenheng man oppsøker vil man finne bevegelser, ofte er det de samme bevegelsene som går igjen, sier von Achen.

Kjærlighet i håret

Men selv om troen kommer til uttrykk i fysiske bevegelser i kirken, fins det også en rekke bevegelser i hverdagen som er både kristne og allmenne.

– Vi stryker et barn over håret ikke for å ordne på frisyren, men for å uttrykke kjærlighet. Jeg kan huske pappa tegnet oss barn med korsets tegn da vi var små. Og jeg visste at det var et kjærlighetstegn, forteller professoren som vokste opp i en katolsk familie i Danmark.

Forsterker troen

Ytre bevegelser er et uttrykk for troen, men de påvirker også troen, mener von Achen.

– De ytre tegnene er ikke bare ytre tegn, de virker tilbake. Ytre bevegelser kan forsterke troen i tillegg til å uttrykke den. Det er nemlig en vekselsvirkning mellom troen og praksisen, sier professoren.

Å uttrykke troen i fysiske bevegelser er derfor viktig, også for troens del, mener von Achen.

Kan virke forstyrrende

Selv om professoren ikke ser noen direkte negative effekter av å uttrykke troen med fysiske bevegelser bør man være oppmerksom på fallgruver.

– Det er viktig at man er klar over hvem man henvender seg til og hva bevegelsene betyr. Ytre bevegelser kan jo skape selvopptatthet, at man blir veldig opptatt av ens egne ytre gjerninger. Dette problemet hadde fariseerne når de stod på gatehjørnene og vise seg frem, forteller von Achen.

Ytre bevegelser påvirker også omgivelsene, derfor bør man være oppmerksom på de rundt en, mener professoren.

– Jeg har selv erfart at katolikker har gått på kne ned midtgangen i kirken. Og det er ok når man er tidlig ute, men ikke så greit midt i en messe. Da tiltrekker man seg unødvendig oppmerksomhet og skaper uorden, sier han.

For pinsekarismatikere kan kanskje utfordring være høye tilrop under en preken.

– Man må passe på at ens frihet ikke begrenser andres frihet, sier professoren.

Større enn stjernene

– Hva med fotballspillere som korser seg på vei ut på fotballbanen?

– Vel, det har jo gått litt inflasjon i akkurat det, og det kan tømme symbolene for innhold. Men samtidig forteller jo det at selv de største stjernene trenger en som en større enn de selv. De erkjenner at de står i en større sammenheng, sier von Achen.

Han husker fra sin egen barndom hvordan enkelte alpinkjørere korset seg før de satt utfor.

– Det var veldig frustrerende for familien min for det virket som om de alltid kjørte ut etter at de hadde korset seg, ler professoren.

Foldet ikke hendene

– De fleste bevegelser vi bruker for å uttrykke troen er gamle. Kan det komme nye bevegelser? I så fall er det ok?

– Ja, det mener jeg. For eksempel kan vi ikke finne noen eksempler fra oldkirken om at kristne foldet hendene. Det blir i dag regnet som et fysisk uttrykk for bønn til Gud, sier von Achen.

Han tror nye fysiske uttrykk kan komme til å finne plass i kirken i fremtiden.

– Det kan komme nye bevegelser som gir kulturell mening i en tid. Noen kommer inn og blir i noen hundre år før de forsvinner ut igjen, sier han.

– Bruk kroppen

Professoren tror det er viktig for kristne å spille på et bredt spekter av fysiske uttrykk.

– Jeg tror det er viktig, både for troens overlevelse, og for ens eget trosliv å gjøre. Vi er en uoppløselig enhet av kropp og sjel, kroppen må også få delta i gudstjenesten. Så hvorfor ikke spille på et bredt spekter av fysiske uttrykk?