Hva er en kvinnes soleklare rett og hva er drap?

Vi i demokratene reagerer med vantro på SV sitt landsmøtevedtak om abort.

Det vitner om manglende respekt for livet. I uke 22 kan man nå redde barn i mors liv. Samtidig har partiet SV vedtatt fri abort til uke 22. Dette er en svært skadelig utglidning. Hvem skal da tale saken for de små i mors liv?

Arbeiderpartiets ønske om en øvre grense ved 18 uker er også å gå altfor langt, etter vår mening. Det virker som det foregår en konkurranse partier på venstresiden imellom, om å legalisere selvbestemt abort så sent i svangerskapet som mulig, hinsides det antakelig de fleste nordmenn synes er rimelig.

I venstreliberale New York har de innført selvbestemt abort helt frem til fødselen. Vi mistenker at de røde vil gå like langt i Norge, og mener at SVs programerklæring om selvbestemt (altså ikke overprøvd) anledning til abort til ut i uke 22 i svangerskapet, er farlig nær en oppfordring til drap.

I uke 22 er fosteret et langt utviklet og levende barn, og resten av svangerskapet skal det stort sett bare legge på seg. Fostre omtrent på dette stadiet, kan reddes ved tidlig fødsel. Kanskje må det en politianmeldelse til, for å få lovligheten av en slik programerklæring belyst. En slik sak vil kunne trekke en grense for hva som må og skal betegnes som et beskyttelsesverdig menneskeliv i vårt samfunn.

Vi er alvorlig bekymret for den moralske og humanistiske utglidning som sosialistiske og venstreliberale partier i Vesten nå initierer. Det flagges verdier som vi mener aldri bør lovfestes i Norge.

For øvrig er det verd å merke seg at det allerede foretas mellom 11.000 og 14.000 aborter i Norge hvert år, mens det fødes cirka 40.000 barn med norsk mor. Fødselsraten for etnisk norske kvinner er katastrofalt lav, og fortsatt fallende. Trolig ligger den nå rundt 1,5. Laveste fødselsrate for å unngå befolkningsnedgang, er 2,1.

Antall aborter er riktig nok fallende, men det har trolig mest å gjøre med et generelt fallende antall graviditeter. Uansett aborteres altså cirka hvert femte barn. Det er altfor mange både i et humanistisk/kristent og demografisk perspektiv.

Selv om det neppe vil bli tatt et stort antall aborter av friske barn mellom uke 12 og 22 uansett lovgivning, er det i en slik situasjon uheldig å utvide adgangen, på grunn av de tidligere nevnte hensyn.

Det bør heller analyseres grundig hvilke motiver norske kvinner har for å ønske abort, slik at myndighetene kan komme dem i møte ved å tilrettelegge for færre aborter og generelt flere fødsler. Eksempelvis bør det ses på tiltak som kan lette den økonomiske og eventuelt karrieremessige byrden ved å få barn.

Dette er noe vi i Demokratene legger vekt på i vårt nye program, som blir offisielt om få uker. Videre kan man tenke seg at det legges bedre til rette for bortadoptering av friske barn ved fødsel.

Det finnes mange barnløse par med gode forutsetninger for å oppfostre barn, som gjerne adopterer. Således er Demokratenes syn at vi i utgangspunktet ikke har noen barn å miste, hverken fødte eller ufødte, men at vi fortsatt respekterer kvinners rett til selvbestemt abort innenfor dagens lovbestemte grense.