Har fosteret egne rettigheter?
Kanskje ser vi kimen til en anerkjennelse av at mennesket også i et tidlig stadium må respekteres med en egenverdi som del av menneskeslekten.
I en lederartikkel 26. april skrev VG: «Det er ikke sikkert at det blir mange flere senaborter. Likevel medfører det en betydelig endring i samfunnets syn på fosterets rettigheter som vi ikke aner rekkeviddene av.»
Foranledningen var det nye omtalte og dramatiske forslaget til SV om å svekke fosterets rettigheter fem måneder ut i svangerskapet. Det SV-politikerne neppe hadde sett for seg, var at forslaget ikke bare skapte avsky langt inn i egne rekker, men at det fra «alle hold» ble etterlyst en erkjennelse av at også fosteret har noen grunnleggende rettigheter.
Spesielt to argumenter ble benyttet flittig på 70-tallet for å underminere fosteret som et eget individ. For det første ble det argumentert med at fosteret bare var en «celleklump» som kunne fjernes på lik linje med en blindtarm eller liknende.
For det andre ble det argumentert med at fosteret var del av kvinnens kropp. I bakgrunnen klang Katti Anker Møllers foredrag fra foredraget «Moderskapets frigjørelse» fra 1915. Der hvor andre kvinnesakskvinner kjempet for stemmerett og likestilling i ekteskapet, mente hun at råderetten over egen kropp også innebar råderett over barnet hun bar på.
Begge argumentene bidro til en dehumanisering av fosteret, noe som i årtiene etterpå har gjort det vanskelig å få gehør for at fosteret i kraft av å være et menneskelig individ, har krav på noen grunnleggende rettigheter.
På NRK Debatten 29. april startet programleder Fredrik Solvang med å vise en illustrasjon som viser hvordan fosteret ser ut ved abortgrensens yttergrense. I uke 21 er barnet cirka 26 centimeter langt og veier cirka 400 gram. Tidligere har det vært tabu og sett på som en form for aksjonisme å vise bilder eller fortelle om fosterets utvikling i abortdebatten.
Samme dag som Solvang viste illustrasjonen av et foster i beste sendetid, sto et veldig interessant innlegg på trykk i Aftenposten av journalist og mediekritiker Anki Gerhardsen:
«Og nå skal vi altså diskutere et endringsforslag som helt fjerner det rettsvernet et 22 uker gammelt ufødt liv har hatt til nå. Uten å møte dette ufødte livet som fysisk eksistens og individ. For meg er det akkurat der barbariet begynner. Å nekte å se den andre som menneske.»
Gerhardsen skriver at vi forveksler taushet med omsorg: «Journalistenes vegring mot å vise det frem forsterker bare den følelsen som presser seg på hos den som kanskje skal ta dette barnet bort: Det er så mye, mye mer enn vi orker å tenke på, og vi vil helst ikke at du nevner det høyt.»
På denne måten bidrar usynliggjøringen ikke bare til at barnet blir usynlig, men vi forsterker den fortvilte gravides ensomhet ved å la henne stå alene med den eksistensielle smerten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det sekulære samfunnet har problemer med å begrunne hvorfor mennesket har verdi. Da Menneskerettighetserklæringen skulle utformes, var det mange som kjempet for en formulering om mennesket som skapning, men det ble avvist blant av det ideologisk ateistiske Sovjetunionen.
Kompromisset ble formuleringen om at alle mennesker er «født frie».
Det ble slått fast at alle medlemmer av menneskeslekten har del i «iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter». Hvorvidt stadfestelsen av at alle mennesker er «født frie» også skal gjelde før fødsel, har vært oppe til konstant diskusjon i årtiene etter.
Nettopp derfor er det interessant at VGs lederartikkel ganske enkelt slår fast at fosteret har rettigheter.
Det kan leses som en konstatering av at fosteret per definisjon har et visst vern gjennom nemndinstituttet. Men bekymringen om utilsiktede konsekvenser antyder også at det er noe mer på spill.
Det gir ingen mening i å snakke om et menneskes rettigheter (til liv) uten at det settes inn i en større forståelse av hva et menneske grunnleggende sett er.
Kanskje ser vi her kimen til en anerkjennelse av at mennesket også i et tidlig stadium må respekteres med en egenverdi som del av menneskeslekten, og at dette lille mennesket har grunnleggende rettigheter. I så fall er det all grunn til å hilse den erkjennelsen velkommen.
