Gutten som vant julen

Paal André Grinderud elsker julen og advent. Men barndommens feiringer var traumatiske. Nå feirer han julaften med Jesus.

Paal André Grinderud avbryter meg, med mild stemme. Jeg har akkurat antydet at han feirer julaften alene.

– Nei! Det er stigmatiserende. Jeg sitter ikke og sturer på julaften, jeg storkoser meg. Det er bare Jesus jeg feirer selve kvelden med - ingen andre. Slik vil jeg ha det, forteller han overbevisende.

Bilder som redder liv

Langt unna

Mer om julaften senere. Dagen har møtt mannen som i år har kjempet for julaften som symboldag for barn som lever i alkoholiserte hjem. Grinderud støtter ordningen med Vinmonopol, han er ingen moralist som vil ta fra folk juleølen. Men da regjeringen foreslo å åpne for økte åpningstider på Vinmonopolet, blant annet de såkalte aftenene, våknet demonstranten i Grinderud. Hans punktmarkering foran Stortinget endte med at julaften blir fredet, det blir ikke åpne Pol på julaften.

Mellom Telemarks fjell, snøkledde og vakre, bor Grinderud. Det er så man ikke tror sånne steder som Tessungdalen finnes. Du kjører og kjører, veiene blir smalere og smalere og husene færre. Den eneste grunnen til at Oddgeir Bruaset ikke har vært her med programmet sitt er at han ikke fant frem, tenker jeg. Men det store, brune huset til Grinderud dukker opp og urbanisten i meg skjemmes. Det er klart man finner frem.

Gymtime

I fire år har Grinderud eid og bodd i den nedlagte Tessungdalen skule. Det var et krav at en kunstner skulle bo her, så med hjemmel i sitt forfatterskap flyttet Grinderud inn. 500 kvadratmeter gammelt skolebygg, laftede vegger og en gymsal med meget god høyde under taket er blitt til en vandring gjennom forfatterens liv og historie. Overalt er det nips, engler, bilder av Jesus, julepynt og figurer. Ribbeveggen i den gamle gymsalen er fylt med utklipp fra ukeblader og aviser, bilder fra opptredener og barnedommen. Kom ikke å tro at Grinderud samler for å samle. Alt han har betyr noe. Det være seg englene som mangler en vinge («for heller ikke engler er perfekt»), nissen i toppen av juletreet istedenfor stjerne («stjernene skal lenger ned på treet») eller de små barneskoene i ribbeveggen («det er det enste fysiske minnet jeg har igjen fra min oppvekst»).

Alle møblene han har er gitt ham i gave eller kjøpt brukt.

– Man blir ikke rik av å være forfatter. Da må man hete Jo Nesbø eller Unni Lindell. Men jeg synes folk leser for mye krim. De burde lese noe som er vakkert i stedet, noe som bygger opp, sier han mens han viser rundt på den gamle skolen.

Undertegnede har fått utdelt lånetøfler, en nødvendighet i den gulvkalde boligen.

– Du blir ikke ensom i dette svære huset da, Grinderud?

– Nei, vet du hva. Jeg blir kontaktet av så mye folk når jeg går i byen. Det er koselig det, men når jeg når jeg kommer hit kan jeg ha tid bare for meg selv. Jeg kan la barnet i meg leke, jeg kan la den voksne delen skrive. Dette er et Pippi-hus med masse rart i. De som ikke kan være alene med seg selv trenger å få hjelp til det. Jeg råkoser meg alene, sier han og ler.

– Jeg ser for eksempel en del på TV, oppbyggelige og vakre serier. Jeg fikk ikke se TV når jeg var barn

Løvetann

For det var Grinderuds barndom som gjorde at han ble en stemme i offentligheten. I 1991 deltok han på et debatt-program på NRK, og siden har han vært definisjonen på et løvetann-barn. Et barn som på tross av meget dårlige oppvekstvilkår, klarer seg.

Moren til Grinderud døde da han var 16. Hun drakk seg i hjel, blant annet som følge av sorgen over at mannen hennes døde. I årene etter farens død, tok Paal André seg av sin mor. Han stod for hele husholdningen og skjønte ikke at hans klassekamerater ikke gjorde like mye hjemme. Han trodde det var normalt. Det gikk etter hvert opp for ham at det ikke var vanlig, ei heller påkrevd at barn skal ta seg av sine foreldre på en slik måte. Erkjennelsen skapte fortvilelse i ham, han så ingen utvei.

Paal Andre sitter på kjøkkenet i andre etasjen av skolen sin og forteller. Han har servert bondeomelett («for det er så folkelig og godt»).

– Moren min reddet livet mitt to ganger. Først da jeg ble født og kun veide litt over kiloet. Hun gav meg masse pupp, og innen seks måneder var jeg like stor som min tvillingsøster. Den andre gangen hun reddet meg, var da hun døde.

– Javel? Forklar.

– Jeg hadde i en tid følt at noe var galt med livet mitt, med hvordan vi hadde det hjemme. Det hadde blitt utålelig for meg å bære. Jeg hadde funnet en stor stein som jeg skulle henge rundt halsen, for så å kaste meg i Krokstadelva. Men så dør mor, og jeg følte det som en befrielse. Hadde hun ikke dødd, ville jeg ha druknet meg. Det er en tragedie at hun døde, bare 49 år gammel. Men på en måte reddet hun meg altså.

Det er mulig moren reddet sin egen mor også. Paal Andrés mormor slet også med alkohol. Dagen datteren døde sluttet hun å drikke.

Symboldagen

Grinderud snakker engasjert og mye. Det er ikke nødvendig å stille spørsmål, historiene kommer. De er ofte sterke og såre. Hans egne opplevelser fra barndommens julaftener ble viktig bakteppe i kampen for stengte Vinmonopol på julaften. Han minnes at han lagde mat for seg og sin mor i håp om at hun skulle komme hjem. Da hun ikke gjorde det, gikk Paal André ut for å lete. Han kikket inn i vinduene hos naboene der familien satt samlet rundt julemiddagen. Glede, familie, varme.

Han var aldri i tvil om at han ville lykkes i å få snudd politikerne på Stortinget.

– Jeg fikk tidlig svar fra Fremskrittspartiet. Et par av dem kom bort til meg foran Stortinget og mente jeg burde bruke tiden min på noe annet. Frp må lære seg at når folk flest vil noe, så må ikke partiet trekke seg.

Grinderud henviser til undersøkelsen som viste at 90 prosent av befolkningen mente julaften som symboldag og Pol-stengt var greit.

Han ble sliten, der han stod med sin plakat foran Stortinget og delte ut løpesedler. Men hver dag fikk han møter med folk som gav han bevis for at han var på rett vei.

– Det er uansett opposisjonen på Stortinget som skal ha æren for dette. Først ut var Lundteigen og Senterpartiet. Så kom KrF etter hvert, selv om jeg mener de burde vært først. Møtet med helseminister Høie var fint, men jeg opplevde det litt som skuespill. Han var altfor vag, forteller han.

Grinderud gjorde også noe annet han aldri hadde gjort før. Han tok seg en tur på Vinmonopolet.

– Jeg har aldri vært på et Pol, ler han.

– Men jeg tenkte jeg fikk kikke litt på hva det var.

Helt fra starten var det symboldagen han kjempet for. Det lyktes.

– Man må ikke bli grådig når man kjemper for en sak. Vinmonopolet er en god ordning, de må gjerne få utvidet åpningstidene sine. Det er ikke det jeg kjemper for. Jeg vil ha julaften som en dag det snakkes om, hvor foreldre forklarer barna sine hvorfor denne butikken er stengt akkurat den dagen.

Sint på Gud

Det er stille i det store huset, bortsett fra radioen som står på på rommet ved kjøkkenet. Omeletten smaker strålende. Grinderud er utdannet kokk og jobbet i flere år på Drammen sykehus.

Han tar gjerne i mot besøk, på skolen sin. Noen av de som kommer reagerer rett som det er på at han har så mange bilder av Jesus på veggene. I alle rom henger det minst ett.

– «Jeg trodde ikke du var så kristen», kan de si. Det reagerer jeg på. Det er så mye gradering av tro. Jeg er troende - sterkt eller svakt. Jeg føler meg beskyttet av Guds navn. Det er nok, ingen andre skal si til meg at det ikke holder.

Grinderud sier han hadde en forsinket pubertet på Modum Bad. Der måtte han lære opp medpasienter til å være sint på Gud.

– Men så er jeg også grenseløst takknemlig til Gud. Jeg har aldri tvilt på Ham.

– Hva med tilgivelse? Du har opplevd mye i ditt liv.

– Tilgivelsen kommer fort i Bibelen og i kristne kretser. Men den må ikke komme før man har tatt et oppgjør med det som er vondt, den må ikke komme før forsoning og aksept. Jeg tilgav min mor altfor raskt. Jeg måtte tilbake og jobbe mer med mine opplevelser.

Selv i dag får Grinderud av og til kritikk fordi han har så mye kjærlighet til sin mor, en mor som på ingen måte var der for sin sønn.

– Dine historier er sterke, Grinderud. Du oppleves som hudløs.

– 30 prosent av opplevelsene mine deler jeg ikke utenfor terapirommet. De er så grusomme, de ville krenket folk. Det finnes svært få alkoholikere det er noe vondt i. De bærer på en sorg. De vil ikke barna sine noe vondt, men det de gjør gir barna vondt.

– Har du vanskelig for å stole på mennesker?

– Ja, jeg har aldri mer enn seks venner som står meg helt nære. Jeg gjør meg raskt utilgjengelig når jeg ikke føler meg trygg på folk. Jeg kan karakteriseres som generelt raus og skeptisk. Men mest raus.

Han tar seg til pannen og stryker vekk det lyse håret.

– Jeg er 52 år gammel i kroppen, men 90 i hodet. Jeg har opplevd veldig mye, jeg blir fortere sliten, sier han.

Skam

Det hindrer ham ikke i å ha prosjekter. Seieren i Pol-saken har gitt ham en ny ide.

– Neste år vil jeg fokusere på å bygge ned skammen i samfunnet. Jeg skal dra i gang et av-skammings-prosjekt. Jeg skal ha med meg artister og fagfolk, det skal bli skikkelig. Skammen er det verste som finnes. Den holder folk nede. Jeg er sikker på at hadde vi klart å gjøre noe med den, ville sykefraværet gått kraftig ned.

Elsker jul

Han måtte lære seg å feire jul, for den erfaringen han hadde fra barndommen var ikke mye å bygge på. Nå elsker han julen, særlig advent. Fra 1. november kommer det opp stjerner i alle vinduene på skolen, folk i bygda kommer for å se.

Han gir ikke julegaver, men lar barnet i seg leke med adventsgaver. Under juletreet på Hotel Bristol i Oslo ligger det gaver som han har lagt der. Ofte er det en av bøkene hans.

– De kan folk ta med seg. Så er det en liten hilsen fra meg der også.

– Forklar nå hvordan du feirer julaften?

Han ler mer.

– De første årene syntes folk i bygda her så synd på meg. De kom med mat og kaker og greier. Et år skrudde jeg av alle lysene, så de skulle tro at det ikke var noen hjemme på julaften. Nå har vi en avtale. De kommer fortsatt med mat og kaker, det er kjempehyggelig. Men fra klokken fem er det ikke lenger lov å komme. Da tar jeg på meg min varmeste og beste pysjamas og begynner mine lange samtaler med Gud og Jesus. Det blir noe kjefting, men mest glede. Vi tar for oss året som er gått.

– Jeg er veldig julete av meg, smiler han.