Illustrasjonsfoto.

Gud er ikke hevnens Gud

I kjølvannet av tragedier og store ulykker, dukker det altfor ofte personer som prøver å plassere ansvaret for det som har skjedd på Gud, og definerer dette som «Guds straff» eller «en advarsel fra Gud».

Etter tsunamien i Asia julehelgen i 2004 presterte en norsk «TV-predikant» å si at Gud måtte jo straffe dette området for all den umoralen som fantes der (les: sex-turisme fra vesten).

Etter Åsta-ulykken og Sleipner-forliset vinteren 1999/2000 var det de som hevdet at to så store ulykker på kort tid var nok ikke uten sammenheng med at Ludvig Nessa satt i fengsel på den tiden. Og at Alexander Kielland-forliset i Nordsjøen på 1980-tallet hadde sammenheng med at Norge hadde nektet å selge olje til Israel.

Også terrorhandlingene 22. juli 2011 er blitt satt inn i et slikt perspektiv; sist i en obskur bokutgivelse med tittelen «22. juli-profetien».

Boka er stort sett blitt møtt med avsky og hoderisting av ansvarlige mennesker i kristen-Norge, men noen har trykket den til sitt bryst: Predikanter på karismatikkens ytterste venstre fløy, en svært forhenværende stortingsrepresentant og selvsagt den før omtalte TV-predikanten.

«Budskapet» - om man kan bruke et slikt ord – i boka, er at terrorhandlingen på Utøya var en form for Guds straff for Norges – og særlig Arbeiderpartiets – «svik» mot Israel. Derfor ble unge mennesker av ulike religioner meid ned av en gal mann med våpen.

Jeg har levd lenge nok og deltatt i mange nok samtaler med mennesker som har møtt det ubegripelige og smertefulle til både å vite og forstå at det er begivenheter i livet der både troen og tanken stanser opp. Men jeg kommer ikke til rette med de utfordringene dette er for min tro ved å dytte ansvaret over på Gud.

Det meningsløse får ikke mening ved at Gud framstilles som en trigger-happy hevnmaniker som vil «advare» eller «straffe» ved å utslette titalls, hundretalls eller tusentalls mennesker som alle har det til felles at de er skapt i hans bilde. Det er derfor nokså maktpåliggende for meg å slå fast: Slik er ikke Gud!

Stedfortredende lidelse og stedfortredende død er sentrale begreper i den kristne tro, men det var en stedfortredende lidelse og død som Gud selv tok på seg gjennom sin sønn Jesus Kristus.

En forkynnelse om «hevnens Gud» har rett og slett ingen plass i det kristne evangelium. Det kristne evangelium er at når tragedier skjer, enten den rammer millioner eller «bare» én, er Gud til stede. Det kristne evangelium forteller at når noen gråter, enten de er millioner eller «bare» én, gråter Gud med dem.

Som speider og speiderleder gjennom mange år har jeg sittet rundt utallige leirbål og sunget leirbålssalmen framfor noen: Kumbayah. Ett av versene lyder slik i norsk utgave: «Noen gråter, Gud – vær dem nær.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Bildet av en Gud som gråter, en Gud som trøster og en Gud som er til stede i menneskenes sorg og smerte gir et langt sannere bilde av både hvem han og hvordan han er, enn bildet av en som har kledd seg ut som politimann og går rundt og skyter vilt på unge mennesker som har engasjert seg i det samfunnet de er en del av.

La ingen noen gang innbille deg noe annet!