Ekteskapet og kirkens enhet
Dersom jeg ikke hadde blitt med på et omforent vedtak, men bare markert eget syn, hadde jeg gått glipp av muligheten til å sikre et robust rom for det tradisjonelle synet på ekteskapet både i liturgisk praksis og i undervisning og forkynnelse, skriver Halvor Nordhaug.
Dagen skriver på lederplass 3. februar svært kritisk mot oss biskoper som forstår ekteskapet som en ordning for kvinne og mann, men som likevel stemte forKirkemøtets omforente vedtak. Ifølge Dagen er saken enkel: Vi burde ha stemt mot det som vi faktisk var imot, og la det bli med det.
Det kan være interessant å reflektere over hvorfor Dagen og undertegnede har samme forståelse av ekteskapet, men likevel konkluderer ulikt om hvordan denne saken burde ha vært håndtert i Kirkemøtet. Jeg tror det i hvert fall delvis har å gjøre med at vi har ulike roller og ulikt ansvar å ivareta. Dagen er en avis med ansvar for å fremme egne meninger. En biskop har også ansvar for å fremme egne meninger, men innenfor rammen av den kirkelige enhet hun eller han er satt til å ta vare på.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES:Det fatale kirkemøtevedtak
Forutsetningen for at jeg både i fjor og i år stemte for et omforent vedtak i denne saken, er at jeg ikke betrakter uenigheten om forståelsen av ekteskapet slik «at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes» (jf. Kirkemøtes vedtak punkt 6). Med et slikt utgangspunkt er det mulig å stemme for et vedtak der vi som utgjør mindretallet i Kirkemøtet både kan markere vår egen posisjon, samtidig som vi tar til etterretning at flertallets syn får gjennomslag i kirken. På denne måten får vi fram at vår grunnlegge enhet i Kristus er mer fundamental enn den uenighet som skiller oss i denne saken. Dette er en kirkelig måte å tenke om enhet og uenighet på.
LES:Forlater ikke Den norske kirke
En slik stemmegivning betyr ikke, som flere hevder (eksempelvis Helge Bratberg i innlegg 8. februar) at vi som utgjør mindretallet bak vedtaket dermed også har stemt for vedtakspunkt 1 der flertallsgruppen bak vedtaket, og bare den, ønsker likekjønnet vigsel velkommen. Jeg kan skjønne at det er vanskelig å forstå logikken bak et slikt omforent vedtak som vektlegger enheten mer enn uenigheten. Vi har lite tradisjon for slike vedtak i vår sammenheng. I stedet nøyer vi oss med å fokusere på hva vi mener om det enkelte tema som står til debatt og stemme tilsvarende. Slike vedtak er da også det normale i kirkelig sammenheng. Men i en sak av en så kontroversiell karakter som denne, der noen mener at kirkens enhet står på spill, er det en reell fare for at vi med en slik framgangsmåte gir næring til en kirkesplittende utvikling og glemmer at enheten går dypere enn uenigheten.
Et forhold til har vært viktig for meg: Dersom jeg ikke hadde blitt med på et omforent vedtak, men bare markert eget syn, hadde jeg gått glipp av muligheten til å sikre et robust rom for det tradisjonelle synet på ekteskapet både i liturgisk praksis og i undervisning og forkynnelse. Da kunne vi ved alle vigsler ha risikert at nåværende liturgi, med sin klare markering av ekteskapet som ordning for kvinne og mann, hadde blitt avskaffet og erstattet med den nye liturgien og dennes ekteskapsforståelse. Det ville gjort kirkens rom trangere for alle som deler mitt syn på ekteskapet. Etter min vurdering kunne jeg som biskop ikke ta ansvar for en slik mulig utvikling.
Denne handlemåten har altså som forutsetning at spørsmålet om ekteskapsforståelsen ikke betraktes som kirkesplittende i normativ forstand. Mitt utgangspunkt og ståsted er at ekteskapet grunnleggende sett er en ordning for kvinne og mann med feste i skapelsen. Et slikt syn har solid støtte i elementære sosiale og biologiske forhold, samt i Jesu ord i Matteus 19 og Markus 10. Men jeg ser samtidig at de aller fleste kristne i dag, også på bedehuset, har en mer fleksibel forståelse av spørsmålet om skilsmisse og gjengifte enn den Jesus har nettopp i disse skriftordene. Og de har gode etiske grunner for dette. Jeg ser også dilemmaet som ligger i at samfunnet ikke har andre samlivsordninger å tilby homofile enn nettopp ekteskapet. Begge disse forholdene viser at denne saken er så kompleks at den ikke bør gjøres til et kvalifisert bekjennelsesspørsmål, men snarere betraktes som en uenighet om rett og galt innenfor kristen etikk. Slik uenighet har kirken levd med lenge i mange saker, eksempelvis i spørsmålet om retten til å ta liv, og den må vi kunne leve med også i spørsmålet om ekteskapet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Homofiles samliv og ekteskapet er sammensatte etiske spørsmål. Det blir for enkelt bare å henvise til Skriften og droppe enhver refleksjon over likheter og ulikheter i kulturen da og nå, og utelate alle hensyn til deres livssituasjon som dette gjelder. Kirken må avlegge regnskap både overfor Bibelen og overfor menneskers liv. Vi må lese hva Skriften sier om samliv og ekteskap, og samtidig huske Jesu ord mot dem som lesser på folk byrder som ikke er til å bære, men selv ikke rører dem med en finger (Luk 11,46).
