ÅRSMØTE: Årsmøtet i Åpen Folkekirke åpnet med gudstjeneste med nattverdfeiring etter Den norske kirkes orden. Jeg var bedt om å holde preken selv om jeg ikke er medlem av bevegelsen. Prekenen ligger tilgjengelig på Borg bispedømmes nettside dersom redaktøren vil sjekke forkynnelsens innhold, skriver Atle Sommerfeldt. Bildet er fra den omtalte gudstjenesten.  Foto: Stein Gudvangen

Uredelig, Selbekk!

onsdag 25. januar 2017

Dette innlegget er en respons på "Den siste ekteskapssøndagen"

Synspunkt

Kirken har en lang tradisjon for å gjøre sidespørsmål til bekjennelsesspørsmål, ikke minst i noen av de miljøene som nå roper høyest om å gjøre den klassiske ekteskapsforståelsen til et slikt spørsmål.

Dagens redaktør har en lederartikkel i forkant av Kirkemøtets behandling av en liturgi som åpner for at likekjønnede kan inngå ekteskap i Den norske kirke.

I sin omtale av selve saken trår han feil på to punkt: Han reduserer det bibelske ekteskapssynet til et spørsmål om kjønnspolaritet, og gjør dernest denne ekteskapsforståelsen til et bekjennelsesspørsmål på tross av at dette ikke har noen forankring verken i Bibelen eller kirkens bekjennelse.

Kirkemøtet vil, 60 år etter Bispemøtets famøse karakteristikk av homofili som en fare for sivilisasjonen, vedta å utvide kirkens forståelse av hvem som kan inngå ekteskap. Dette er en forståelse den deler med stadig flere kirkesamfunn.

I stedet for å avlyse ekteskapet i kirken, slik Selbekk hevder, vil dette vedtaket innebære at det helbibelske synet på ekteskapet der gjensidig kjærlighet, frivillighet, likeverd mellom partene, trofasthet og livslang forpliktelse er de grunnleggende verdier, blir tydeligere og omfatte alle ekteskap.

Samtidig som Kirkemøtet vedtar denne bredere, bibelsk forankrede ekteskapsforståelsen, vil Kirkemøtet fastholde at det klassiske synet på ekteskapet videreføres og har samme gyldighet.

I den kristne kirke er det ikke uvanlig at man lever med flere syn i saker som ikke er bekjennelsesspørsmål, men spørsmål om hvordan det kristne livet skal leves i samtiden.

Kirken har en lang tradisjon for å gjøre sidespørsmål til bekjennelsesspørsmål, ikke minst i noen av de miljøene som nå roper høyest om å gjøre den klassiske ekteskapsforståelsen til et slikt spørsmål. I min tid har samme argumentasjon blitt brukt mot blant annet elektriske gitarer, trommer og trekkspill i gudstjenester og møter, kvinners mulighet til å tale og lede gudstjenester og møter, samt skilsmisse og gjengifte.

Dette har skygget for det som er kirkens oppdrag i verden: Å forkynne den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus til frelse, salighet og nestekjærlighetens tjeneste for mennesker og skaperverk. I en luthersk kirke er dette Skriftens nøkkel. Vi tror på en levende Gud som ble menneske og viste oss hvordan Gud er, og at loven er til for menneskets skyld og ikke omvendt. Hva dette konkret betyr i ulike tidsepoker har kirken diskutert og levd med i to tusen år, med mange forskjellige svar. Det er en samtale vi må holde levende i kirken, slik Kirkemøtets forventede vedtak legger opp til.

Dette kan være krevende, men vi vil hjelpe hverandre hvis vi er enige om to ting: For det første kan vi ikke gjøre gudstjenestene til en kirkepolitisk slagmark, og for det andre må vi legge vinn på å snakke sant om hverandre. Selbekks fremstilling av troslivet til delegatene i Åpen Folkekirke er svært nær å avgi falskt vitnesbyrd. Årsmøtet i Åpen Folkekirke åpnet med gudstjeneste med nattverdfeiring etter Den norske kirkes orden. Jeg var bedt om å holde preken selv om jeg ikke er medlem av bevegelsen. Prekenen ligger tilgjengelig på Borg bispedømmes nettside dersom redaktøren vil sjekke forkynnelsens innhold.

Å fraskrive denne bevegelsen et engasjement for kirkens og evangeliets beste, og attpåtil nedskrive deres personlige gudsliv og samlingen som et alminnelig kulturarrangement, er et lavmål. Vi har alle ansvar for å omtale de vi er uenig med, på en redelig, sannferdig og saklig måte. Jeg forventer at Dagens redaktør i fremtiden praktiserer denne holdningen også når han omtaler Åpen Folkekirkes delegater.

Selbekk må selvsagt være kritisk, men saklighetsnivået på lederartikkelen 21. januar kler både redaktøren og avisen dårlig.