Dom eller frelse på Guds agenda

Når jeg følger en del av debattene i kristne medier går det opp for meg at det er et dypt skille i oppfatning både i Gudsbilde og i synet på hvordan Gud handler i vår tid. Det samme skille finnes også i en del av forkynnelsen i kristne kirker.

Ett tydelig eksempel er forholdet til Israel, historisk og profetisk, og i hvilken grad Gud dømmer land og nasjoner for deres holdning og handling når det gjelder Israel.

Noe av den samme argumentasjonen går igjen når det pekes på ugudelighet og synd i landet vårt, og noen mener at for Gud er ”begeret snart fullt”, og det vil komme dom over landet.

Jeg hørte en predikant si at ”nå har Gud etterjaget Norge med sin godhet i mange år, men fra nå vil han bruke hardere midler.”

I denne tankerekken kan Guds dom være jordskjelv, terror, krig og andre ulykker eller katastrofer.

I det siste har slike påstander om hva Gud står bak eller hva han tillater, vært framme i forbindelse med boken «22-juli profetien». Jeg skal ikke i denne artikkelen kommentere verken boken eller andre konkrete profetier, men i stedet prøve å løfte dette opp på et noe mer prinsipielt plan, uten å gjøre det for dyptliggende teologisk.

Forskjell på syndens konsekvenser og Guds dom

Jo visst er det en velsignelse å følge Guds Ord, og synd og ulydighet har konsekvenser, det gjelder både personlig og for folk og nasjon. Synd betyr egentlig ”å bomme på målet”.

Likevel betyr ikke det at Gud utfører straffereaksjoner eller dom over personer eller nasjoner. Guds vrede rammet Jesus på korset da han forsonte hele verden med seg selv.

Gud har ikke forandret seg verken når det gjelder, kjærlighet, rettferdighet eller hellighet, men Han sendte sin sønn for å frelse verden. Jesus kom ikke for å dømme, men for å frelse!

Når noen hevder at folk kommer under forbannelse fordi de ikke velsigner Israel, eller på grunn av synd og ugudelighet, har man lagt til side hva Jesus har gjort på korset og hva hans forsoningsverk innebærer (2 Kor 5:17-21). Vi må forstå hvilken pakt og hvilken tid vi lever i, nemlig nådens tid vor evangeliet forkynnes til frelse og forsoning for både personer og nasjoner.
Noen har f. eks. hevdet at det ikke kan bli vekkelse i et land hvis ikke nasjonen velsigner Israel. Dette er feil både bibelsk og historisk. Gud frelser på tross av og ikke på grunn av. Det er nåde!

Gammeltestamentlig profettjeneste

Hele Bibelen er Guds Ord, men Bibelen selv er tydelig på forskjellen på den gamle og nye pakt.

Profettjenesten er ikke den samme i den gamle og nye pakt. Den gamle pakts profettjeneste handlet mye om framtiden, Guds dom og frelse, og pekte framover mot Jesus og den nye pakt.

Den nye pakts profettjeneste er en av de fem tjenestene som omtales i Efeserne 11, og fungerer i evangeliets kontekst, i menighetsbyggende sammenheng, og i nær relasjon med de andre tjenestegavene.

I den nye pakt kan alle som har tatt imot Jesus og er fylt med hans ånd, høre fra Gud og faktisk profetere til ”oppbyggelse, formaning og trøst”. Det betyr ikke at alle er profeter, men alle har mulighet til å høre fra Gud og skjelne det ekte fra det uekte.
Profetienes ekthet skal prøves på Guds ord, men også på fruktene av liv, tjeneste og budskap.

Som sagt er det viktig å forstå at profettjenesten står ikke alene, men er som alle tjenester knyttet til kirken og et samarbeid med de andre tjenestene. Derfor er det alltid relevant å spørre hvem som står bak en profet; hvilket menighetsfellesskap vedkommende er en del av, og hvem som anerkjenner vedkommendes tjeneste.

Gammeltestamentlig domstankegang

Denne gammeltestamentlige tankegangen kommer sterkt til uttrykk når det gjelder dom, enten det er over Israels fiender eller dom over Norge på grunn av folkets synder og ulydighet.

Man tenker på dom og forbannelse over Israels fiender, og man skiller ikke på den gamle og nye pakt. Bibelen sier at det kommer en dom over nasjonene, og det kommer en dommens dag. Disse hendelser tilhører det profetiske endetidsbildet, men ikke nådens tidsalder som er nå.

I denne tidsalder forkynnes Jesu Kristi evangelium til personer, folk og nasjoner slik at de kan ta mot forsoningens budskap og vende seg til Jesus. Derfor skal forkynnelsen av evangeliet ha den absolutt høyeste prioritet og fokus hos den kristne kirke, og kirken har fått forsoningens tjeneste, og ikke fordømmelsens eller dommens tjeneste.

Synet på Israel

En del kristne har en ”gammeltestamentlig tankegang og virkelighetsforståelse” når det gjelder Israel. Det kan føre til et fiendebilde av palestinere og arabere, og man opplever vår tids kriger nesten som en fortsettelse av det vi leser om i Det Gamle Testamente.

For noen blir dette til et slags for ”kristen-politisk” forhold til Israel. Da havner man lett i den grøften at man føler seg forpliktet til å støtte alt Israel gjør, enten det er rett eller galt.

Derimot er det godt å vite at vi ikke må ha meninger om alt som skjer innen regjering og parlament i Israel. Situasjonen i Midtøsten er ikke svart - hvitt. Dagens ledere i Israel er ikke nåtidens Moses eller Josva, de er stort sett sekulære mennesker. Men vi skal få se at på tross av mennesker og menneskers ulike meninger om Israel, araberstatene og verden for øvrig, kommer Guds Ord til å gå i oppfyllelse.

I denne ”virkelighetsforståelsen” får en del kristne et ”romantisk” eller svermerisk forhold til Israel, og Israel kan bli en erstatning for andre viktige ting som menighet, misjon og evangelisering.

La meg føye til at det finnes mange gode grunner for å støtte Israel, både politisk og bibelsk.

Kirkens oppgave

Vi lever i en spesiell tid, det viser både situasjonen i verden og Bibelens profetier. Det skjer mye som ryster og skaker oss, samtidig som det er en stor innhøstningstid på gang for Guds rike i denne verden.

Nå er det tid for å fokusere på det oppdraget Jesus ga oss. Menigheten har en viktig oppgave i bønn. Vi skal be for land og folk, for de som styrer og regjerer, ja, for alle mennesker (1 Tim 2:1-4). Vi skal be for Israel og for nasjonene. Vi har en spesiell oppgave å fortelle hele verden om hva Jesus har gjort ved sin død og oppstandelse, og som lys og salt skal vi bringe Guds rikes verdier inn i våre samfunn.

Når det gjelder endetid og profetier advarer Bibelen oss mot å “bli drevet fra sans og samling”. Gud leder heller ikke sitt folk gjennom skremsel og frykt, men ved sitt Ord og sin Ånd. Som aldri før behøver vi å beholde fokus og ikke hengi oss til spekulative profetier detaljerte utlegninger som går mye lengre enn selve Ordet.

Jeg vil avslutte med å si; Takk Gud at han ikke sendte en bombe, men et lite barn – sin egen sønn – for å frelse verden! Og Jesus er hele verdens håp!