Guds vrede og nåde

Det har som kjent gått heftig for seg i både kristne og sekulære medier de siste par ukene i forbindelse med utgivelsen av boka «22. juli profetien».

Jeg har ikke rukket å lese boken ennå, men jeg har bestemt meg for å lese den med et åpent sinn, og med et ydmykt hjerte i forhold til eventuelle uttalelser jeg måtte komme til å reagere på (det er sjelden man er enig i alt man leser i kristen litteratur, med unntak av Bibelen).

For meg er det viktig å ikke skylle ut barnet med badevannet og være åpen for at Gud vil fortelle meg noe på tross av at et budskap er båret frem av ufullkomne mennesker.

Det er ikke først og fremst holdningen til innholdet i denne konkrete boken jeg har reagert mest på ved denne debatten. Nei, debatten har avdekket noe langt mer alvorlig og prinsipielt viktig enn som så.

Debatten har til det fulle vist at gudsbildet i de konservative og bibeltroende miljøer er i ferd med å endres fundamentalt, og etter min klare mening i helt feil retning. Dette er både skremmende og sørgelig.

Det er mange kristne ledere og grasrotkristne som har reagert svært negativt på boka, endog uten å ha lest den, kun ut fra en grunnleggende forestilling om at «Gud er bare kjærlighet» og derfor ikke tillater noe vondt, dom eller vrede, i alle fall ikke før dommedag.

Dette er ikke bare et feil gudsbilde, men resultatet er og blir et feil evangelium. Bare ut fra denne «avsløringen» mener jeg boka har sin verdi.

Dette er dessverre en utvikling som har pågått over tid. I Norge har vi fått en «light-kristendom», som sannsynligvis spiret frem etter helvetesdebatten med Ole Hallesby på 50-tallet.

Etter dette har de kristne gjort knefall på knefall for liberale teologer, media og andre meningsbærere, og resultert i et halvt evangelium, hvor fortapelse, straff og dom ikke skal nevnes.

Denne kristendommen gjør at ufrelste folk ikke forstår hensikten med frelsen og menigheten blir en snodig forening for spesielt interesserte. Det blir derfor et sjokk for både ufrelste og «dannede» kristne når det presenteres at Guds vrede også kan utlades i vår samtid.

Den klart bibelske, klassisk tidløse og globale vekkelseskristendommen (unntatt Norge, og noen enkelte andre land i Europa) viser at Guds hellighet har to sentrale aspekt:

Gud er 1) hellig i sin vrede (over synd og avgudsdyrkelse) og Gud er 2) hellig i sin nåde.

Dette henger sammen. Gud er langmodig, men det er mulig både på det personlige plan og for en nasjon å stille seg utenfor rekkevidden av Guds beskyttelse i Kristus, hvor konsekvensen blir at man i ulik grad gir seg selv over til den onde, synden og Guds vrede over dette. Dette er langt fra Guds plan, men er en nødvendig konsekvens av synden.

Vreden er et fremtredende og grunnleggende trekk ved Guds evige person. Det at Guds vrede er en hellig vrede, knyttet til hans herlige fullkommenhet må skarpt avgrenses fra den menneskelige vrede, som har sin rot i menneskets syndige og egoistiske livsførsel, eller de hedenske guders vrede, tillagt av avgudsdyrkerne, som en ukontrollert og uberegnelig, nagfull og lunefull vrede.

Guds vrede åpenbares derimot i forbindelse med menneskets gudsforakt og nådeforakt. Guds vrede er overalt i GT en forbannende makt, hvor Gud står synderen imot. Han er ikke bare vred på synden, men også på synderen, fordi all synd er ut fra skriften personlig. Guds vrede er i bunn og grunn et uttrykk for Guds hellige kjærlighet, ifølge GT, som hans reaksjon på utakknemlighet og vantro overfor hans fullkomne plan med sitt folk. Denne gammeltestamentlige vreden "godtar" de fleste kristne i mer eller mindre grad.

Men sannheten er at Guds vrede fremgår minst like sterkt i NT og den nye pakts gudsbilde, og bekrefter at vreden er et grunnleggende og evig trekk ved Gud og fullt ut integrert i Jesu gudsbilde.

Guds vrede og Guds nådes kjærlighet utelukker ikke hverandre i NT, men er fullstendig betinget av hverandre. Vreden er Guds personlige reaksjon og aksjon på hans krenkede kjærlighet. Det er kun der hvor vreden er kjent at nåden og barmhjertigheten er i stand til å fattes. Gud frelser i sin kjærlighet gjennom Jesus Kristus fra sin vrede.

Guds vrede i NT har både et nærværende og umiddelbart perspektiv som stadig utlades i aktuelle hendelser og vredesdommer og et fremtidig (endelig/eskatologisk) perspektiv. De fleste konservative kristne anerkjenner Gud som endetidens eskatologiske dommer med fullmakt til å ekskludere mennesker fra det hellige samfunn i Guds rike, ved at de blir nedstøtet til fortapelsen og evig helvete.

Men NT taler også mye om den nærværende vrede. Jesus sier selv i Lukas 12 v. 5: "Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og deretter kaste i helvete". Med kolossal styrke forkynnes Guds vrede som bakgrunn for hele frelseslæren i Romerbrevet, jf. 1,18 flg og joh 3,36 om at den som ikke tror Sønnen, er og blir i Guds vrede.

Det er for øvrig ikke mulig å komme inn på alle aktuelle skriftsteder i dette innlegget.

Dog venter Gud i langmodighet med å utløse sin fulle og hele vrede til dommens dag.

For det gode budskap er at : "Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår herre Jesus Kristus, jf. 1. tess. 5,9.

Dette er vårt fokus og det budskapet vi må ut med til de som ligger under for det makabre og destruktive livet i synd. Det er intet menneske som er i en stilling hvor han ikke er truet av vreden. Det fins kun én posisjon hvor vreden går forbi, og det er hvor synderen er tilregnet Kristi stedfortredende strafflidelse, jf. Jesaia 53 mfl.

Den som er rettferdiggjort ved Jesu blod, skal bli frelst fra vreden, jf. Rom 5,9 og 1. tess 1,10. I troen på Kristus er friheten fra både den nærværende/umiddelbare og fremtidige vrede allerede en herlig realitet, jf. joh 3,36.

«Frelsesmetodene» vi kristne har benyttet de siste 50 årene har i hovedsak spilt fullstendig fallitt.

Vi må forstå hvor dårlig det står til med oss kristne og hvor milevis vi er unna nytestamentlig kristendom.

Det har selvsagt unntaksvis vært mange lokale vekkelser båret frem av gudsfryktige menn og kvinner som har innviet seg for Herren. Men denne «light»-varianten av kristen forkynnelse som i stor grad har preget oss, har vært en hovedårsak til det store frafallet i vårt land.

Vi trenger å gråte for oss selv og de fortapte og gå inn i faste og bønn for vår frafalne nasjon. Og i kjærlighet formidle hele evangeliet, slik som Jesus og de første kristne gjorde. Da tror jeg også mange av de undere som fulgte med også blir vanlig igjen. Og vi skal selvsagt være vise og forstandige, men vel vitende om at Guds budskap alltid vil virke utidig, "upassende" eller virke støtende for noen, uten at vi er kalt til å ta slike hensyn.

Vær velsignet i Kristus!