Dobbel standard og hykleri blant kristne

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde. - Matt 5.37

Jeg har i mange debatter og samtaler med kristne kommet over det jeg kaller dobbelstandarder. Sist, men ikke minst, var dette tydelig i debatten om Jan Hanvold og Visjon Norge.

Dobbel standard er når du bruker et mål for hvordan du argumenterer mot noen, et annet mål for andre. Dette gjenspeiler enten hvilken posisjon du selv innehar, eller like ofte kanskje, hvem du liker og ikke liker. Det kan også være at du selv vil bruke en type argumentasjon mot din “motpart”, men vil selv ikke aksepterer at andre bruker samme type argumenter mot deg selv.

I Det gamle testamentet blir dette referert til som å bruke to ulike typer lodd på vekten, alt etter som hvilke mennesker det var snakk om (f.eks Ordspr 20.23)

Et typisk eksempel som jeg ser om og om igjen, er at man kritiserer motparten på basis av deres holdninger eller motiver man spekulerer i at den andre skulle inneha. Dermed mener man at hans eller hennes argumenter er uten hold.

Disse argumentene er sjelden særlig reflekterte eller med substans. Men poenget er ikke om argumentet man bringer til torgs har noen relevans, eller om det en gang er sant. Man ønsker kun å så tvil om motpartens integritet, karakter eller teologi, slik at ingen vil lytte til det han eller hun forsøker å formidle.

Det som går igjen blant kristne ofte, er at man vil kalle motparten for en fariseer. Dette blir ofte brukt mot de som vil sitere Guds Ord og forventer at også andre kristne forholder seg til. Når så den andre part oppdager at han er på gyngende grunn hva angår Bibelen, så tyr han eller hun til fariseer-beskyldninger.

Ingen ønsker å være en fariseer. Og ingen ønsker å bli assosiert med en fariseer. Disse var jo Jesu fiender som fikk Han korsfestet. Jesus advarte kristne mot å lytte til disse typer mennesker. Så tanken bak en slik beskyldning er å både annullere det han eller hun sier, og også å isolere denne eller disse.

Men hva var det egentlig Jesus kritiserte fariseerne for? Var det fordi de holdt seg strengt til Skriftene? Var det de som nektet å avvike fra Skriften slik at de kunne vinne i diskusjoner over Jesus?

I Markus 7 konfronteres Jesus av en flokk fariseere med at disiplene hans ikke overholder overleveringen fra de gamle. Dette var nedskrevne tradisjoner og tolkninger som var tillagt utover selve Skriftene. Så fariseerne og de lovlærde forventet altså at folket skulle forholde seg til disse tradisjonene som om det var Guds Ord. Jesus responderer med å refse dem. Hvordan? Ved å vise til Skriftene.

Da sa Jesus: «Jesaja profeterte rett om dere hyklere, slik det står skrevet: “Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud.” Dere har forlatt Guds bud, men holder fast på menneskers overlevering. - Mark 7.6-8

Hva består så hykleriet i? At de har forlatt Guds Ord, og derfor også Gud selv, ved at de heller lærer menneskebud. Med andre ord så later de som om de er gudfryktige, men de avsløres ved at de er mer opptatt av menneskelige tradisjoner og menneskelig visdom, enn Guds Ord og Guds visdom.

Ja, Jesus sier endatil at på den måten blir deres gudsdyrkelse forgjeves. Deres bønner, deres sanger, deres ord var forgjeves og uten gode frukter. Det må også bety at for den som holder seg til Guds Ord, så er ikke gudsdyrkelsen tom og forgjeves, men bærer god frukt som varer.

Så må da spørsmålet bli: Er det den som holder seg til Guds Ord som er en fariseer? Eller er det den som fraviker Guds Ord og vrenger på det så det skal passe en selv og ens egne meninger, som er hykleren?

Vi som kristne må alltid søke å tale kjærlig og ærlig, i samstemmighet med Guds Ord. Vi kan ikke la kirketilhørighet eller relasjoner få komme foran sannheten.

Jeg husker for en tid tilbake, da jeg offentlig kritiserte en kjent norsk, kristen personlighet. Jeg mente at noen av hans argumenter om hvordan vi burde bygge kirke ikke stemte med Bibelen. Da fikk jeg vite fra andre kristne ledere og venner, at vi kritiserer ikke “våre egne”, selv om jeg skulle ha rett i sak, fordi det kunne undergrave hvem vi var som kirke og våre relasjoner, både til nevnte person (som vi ønsket å være på godfot med) og andre innen vår bevegelse.

Med andre ord, om populære ledere som vi liker sier eller gjør noe som ikke samstemmer med Guds Ord, så lar vi dette ligge. I stedet skal vi applaudere og støtte fordi enhet og et godt rykte utad er viktigere. Så lurer vi på hvorfor verden kaller oss dobbelmoralister og hyklere?

Lukas gjengir hvordan Jesus forholdt seg til mennesker som var mer opptatt av hvordan de framstod, enn å gjøre det som var rett og sant.

Han sa:

Ve dere, fariseere! Dere elsker å sitte fremst i synagogene og at folk hilser dere på torget. Ve dere! Dere ligner graver som ikke lenger er synlige, og som folk går på uten å vite det. - Luk 11.43-44.

Med andre ord, ledere som tenker slik, som lar frykt for mennesker og ønske om popularitet være drivkraften, og ikke Guds Ords sannhet, de er som graver som folk går på uten å vite det. De har ingen substans. De er ikke mer enn en samling gamle, tørre ben uten kraft eller liv i seg. Og de stakkarene som følger dem skjønner ikke at det de får fra disse er tom og meningsløs gudsdyrkelse uten evangeliets og Åndens kraft til å se liv forvandlet.

Som engelen sa til kvinnene som tidlig om morgenen kom til graven og forventet at de skulle salve Jesu døde legeme: Hvorfor søker dere Den levende blant de døde? Du kommer ikke til å finne Guds rike frukter i en kirke hvor slike ledere styrer.

Derfor er det av ytterste viktighet og største alvor, at vi bygger våre tanker, holdninger, verdier, våre argumenter, på Guds Ord alene. Om dine barn skal vokse opp med en oppdragelse som er mer som tørre bein i graven, åndelig sett, så må de kunne gjenkjenne gudsfrykten og Ordet i våre liv. De må se at pappa og mamma tør å ta et standpunkt som er upopulært og “farlig” av den enkle grunn fordi Ordet sier det. Om medlemmene i kirken skal kunne finne håp ved det forbildet som lederne er kalt å være, så må de også være slike som kan si som Paulus: “Følg meg slik jeg følger Kristus”.

Folket må se ledere som tør å disippelgjøre flokken. Som tør å ta upopulære standpunkt. Som ikke er redd for å bli mobbet i media eller av venner og kolleger. Som ikke er redd for å ta kampen med andre kristne brødre og søstre om deres synd og vranglære.

For det er kun fruktene av et slikt liv, som har evighetsverdi i seg. La oss derfor ha profeten Mika til forbilde, som når han ble presset på å si det som folket og kongen ønsket å høre, svarte: Så sant Herren lever; Det Herren sier til meg, det vil jeg svare. - 1Kong 22.14.

Denne teksten finner du i sin helhet på bloggen min Solus Christus