Det er hull i sikkerhetsnettet

Jevnlig faller mennesker gjennom det stormaska sikkerhetsnettet i psykisk helsevern og rusbehandling. Konsekvensene kan bli fatale, og selvmordsfaren øker.

Noen ender med å dø i stedet for å få hjelp. Vi kan ikke akseptere at mennesker i akutt fare ikke får den oppfølgingen de trenger. Utskrivingen er en særlig sårbar fase.

Annenhver dag tar noen som allerede er tilknyttet behandlingsapparatet livet sitt.

Vi vet at de første 30 dagene etter utskrivelse er en høyrisikoperiode for selvmord. Når vi regelmessig hører at mennesker blir utskrevet uten verken plan eller oppfølging er det et uttrykk for et system som ikke fungerer. Det er også et uttrykk for en mangel på prioritering av de av oss som vi med sikkerhet vet at trenger det. I

korthet handler det om menneskesyn. 45 prosent av de som tar livet sitt har vært i kontakt med helsetjenesten, psykisk helsevern eller rusomsorgen, i løpet av siste leveår. Hvorfor velger vi da ikke å tette de hullene i sikkerhetsnettet som vi vet utgjør risiko?

Den siste tiden har vi sett flere medieoppslag om mennesker som endte sitt liv i selvdrap der hjelp og støtte uteble. Til tross for over 700 varsler om alvorlige hendelser fra sykehusene i fjor, der over halvparten handlet om selvmord og andre dødsfall, ble det ifølge VG kun ført tilsyn i én av tre saker.

Mye av grunnlaget for varslene er jo mistanke om feil og svikt, så hvordan skal vi lære av det når viljen til tilsyn er så mangelfull?

Felles læringssløyfe med innsyn hva som skjer i disse sakene er helt nødvendig for at hjelpen skal treffe og være tilgjengelig for de som trenger den.

Selvkritikk er veien til kvalitet og motivasjon for å ta inn kunnskapen om hvor viktig det blant annet er å sikre de sårbare overgangene.

Det hjelper ikke med handlingsplaner, nullvisjoner og reformer hvis vi ikke tar i bruk det enkleste grepet vi har – å gi stafettpinnen videre til neste ledd i behandlingskjeden.

Det må bli et ufravikelig mål at ingen skal utskrives uten at neste instans får beskjed og at det er lagt en plan for oppfølging. Det er sjokkerende å se at vi fremdeles skriver ut sårbare mennesker uten utskrivingssamtaler og kriseplaner.

De fleste får det bedre når de har oversikt over sin egen situasjon, og plan og struktur for oppfølging er viktig for at både pasienter og pårørende skal finne fremtidsoptimismen og håpet igjen. Uten struktur får avmaktsfølelsen bein å gå på.

Vi trenger å føle at vi er på vei et sted. Derfor bør ingen sendes ut av døra uten at de har et planlagt besøk med seg i hånda eller at det foreligger en avtalt plan med neste behandlingsledd om hva som skal skje videre. Forpliktende relasjoner er med på å holde liv i folk.

Alle selvmord kan ikke forhindres. Det er viktig å erkjenne at enkelte pasienter som behandles i psykisk helsevern og rusomsorg vil kunne ende med å ta sitt eget liv uten at dette er et uttrykk for svikt i helsetjenesten.

Vi er opptatt av å få på plass tiltak som kan redde flere. Involvering av pasient, pårørende og neste ledd i behandlingskjeden er en forutsetning. Kvalitetssikring av utredning og behandling må på plass over hele Norge for at vi skal lykkes bedre i det selvmordsforebyggende arbeidet.

En overvekt av de som dør i selvdrap har en psykisk lidelse eller et rusproblem. Nå må vi ta innover oss hva som kan hjelpe mennesker i disse gruppene og prioritere å lukke gapet mellom kunnskap og tiltak. Å velge å hjelpe er en prioriteringssak.