FÅR SVAR: Fader Theodor Svane (i midten) i Hellige Jomfru Marias Bebudelse Ortodokse Kirke i Bergen skrev i spalten I Fokus et innlegg med tittelen «Hva skiller oss?». Her får han svar fra katolsk hold.

Den katolske kirke puster med begge lunger

Fader Theodor bruker en klassisk, protestantisk argumentasjon for sin ortodoksi.

Det er tydelig at målet forFader Theodor Svanes innlegg i Dagen er å etterlate et inntrykk av at den østlige ortodoksien er det eneste stedet det er mulig å finne en slags ubesudlet, ren kristendom.

Her skal det etter hans syn være mulig å finne en kristendom uten reformasjon, og ikke nok med det, en før-skismatisk og opprinnelig kristendom. Dermed skal den være upåvirket av «moderniteter», som etter hans syn er alt fra paveembetet og skolastikk til opplysningstidens rasjonalisme.

Det er litt uklart om han mener det er takket være den kulturelle isolasjonen at den ortodokse har bevart sin identitet uplettet, eller det om det er den østlige ortodoksiens indre prinsipper som er styrende for at den har bevart seg slik.

Sannsynligvis litt begge deler, siden han velger å peke på det ene og det andre som medvirkende til at den ikke har utviklet seg på samme måte som vestlig kristendom. Det som imidlertid er interessant i Fader Theodors ytring, er hvorledes han bruker en klassisk, protestantisk argumentasjon for sin ortodoksi.

Et at hovedpoengene for den protestantiske reformasjonen var jo å finne tilbake til en kristendom som er ubesudlet av skolastikken og de romersk-katolske tillegg, og som ifølge Martin Luther og andre med ham hevdet hadde ført til at det ikke lenger er «troen alene» eller «nåden alene».

Det artikkelen derfor mest av alt antyder, er at en lutheraner som fremdeles tror på reformasjonens prinsipper i dag, men ikke lenger kjenner seg igjen i norsk lutherdom, kan og burde søke seg til den ortodokse kirke.

Ortodokse og lutheranere har for så vidt noen felles aversjoner mot katolsk tro som forener dem, og som en søkende lutheraner slipper å ta stilling til hvis valget faller på ortoksien. Mest av alt slipper man forholde seg til Peters etterfølger i Rom.

Derfor er det tankevekkende at en del østlige kirker i århundrenes løp har valgt å forlate sitt «ur-kristne», autokefaliske paradis, og vendt tilbake til enheten med biskopen av Roma. I dag er det 24 østlige før 1500-tallets reformatoriske bevegelser.

Disse østlige kirkene har unektelig hatt den samme erfaring som det Fader Theodor peker på som viktige momenter for bevaringen østlig ortodoksi. Likevel har de valgt enheten med Peters etterfølger i Roma. Sannsynligvis har de ikke sett noe nytt i paveembetet, men tvert om noe opprinnelig med hensyn til kirkens enhet.

På tross av at de har levd i enhet med en vestlig kirke, har skolastikken i vesten ikke hindret dem i å bevare sin teologiske og liturgiske egenart. Det ville være besnærende om man ikke vil tilskrive disse østlige, katolske kirkene samme erfaring som deres ortodokse nabokirker, enten det er i Bagdad, Kiev eller Addis Abeba.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Videre henviser Fader Theodor både direkte og indirekte til hellighet og apostolisitet som bærende elementer og indre prinsipp for den østlige ortodoksi gjennom historien. Det gjør han rett i siden den nikenske trosbekjennelse nevner disse to grunnleggende egenskapene ved kirken, men enhet og katolisitet hører også med til disse kjennetegnene.

For den katolske kirkes del er det nokså klart at Peters stol som et embete i tjeneste for Kirkens enhet, baner vei for en universalitet som rommer mange troserfaringer. Disse kommer ikke bare til utrykk i en gitt periode av Kirken, men til alle tider.

På den ene siden overkommer det trangen til stadig å lete etter en form for opprinnelig kristendom. På den andre siden gir det trygghet til å puste med begge lunger, både den vestlige og østlige, slik Johannes Paul II så vakkert beskrev det.