Den farlige debatten om abort

Jeg opplever det er mange spørsmål rundt abort som vi ikke tør å snakke om. Er det fordi følgene av å ta konsekvensen av en slik ærlig debatt, er for store?

I Norge har man hatt rett på fri, ubegrunnet abort innenfor uke 12. Etter dette må en søke til en nemd. Det utføres rundt 14 tusen aborter årlig i Norge. De fleste aborter skjer når mor eller mellom 20 og 29 år og fosteret er under 8 uker. Den vanligste formen for abort er i dag såkalt medikamell. Det vil si at det skjer ved å gi kvinnen en pille som setter igang en fødsel av fosteret. Det er altså i realiteten en form for fortidligfødsel som kvinnen går i gjennom. En del aborter skjer også etter uke 12; rundt 800 hver år. Noen av disse utføres så sent som uke 21 eller senere. Det vil si rundt den tiden man på den andre siden av gangen, klarer å redde fortidligfødte.

Siden abort ble lovlig, har det vært et politisk tabu å forsøke å gjøre noe som helst som kan gi inntrykk av at man vil berøre denne retten. Dette ble også tydelig under debatten om samvittighetsfrihet for fastleger som forbeholdt seg retten til å ikke ønsket å henvise til abort, eller på annen måte bidra til dette.

I dag er det en grense ved uke 12, som ikke er endelig. Det er en enda strengere grense ved uke 21, men heller ikke denne er “hellig”. For noen år siden viste det seg at man ved norske sykehus la fra seg levendefødte babyer for å dø, som altså hadde overlevd medisinsk abort. Det er lite grunn til å tro at dette ikke skjer fortsatt med tanke på hvordan aborter utføres.

Spørsmålet må bli: Hvorfor er det mer problematisk at fosteret dør utenfor, famfor inni mors mage? Om fosteret ikke er et menneske, hvorfor oppfører alle seg som at det er et lite menneske når mor vil beholde barnet, men som om det er en celleklump, om mor ikke vil beholde det? I henhold til naturvitenskapen, så er ingen av oss noe annet enn kjøtt, ben og celler som drives av kjemiske impulser, så hva er forskjellen på meg og deg og et barn i mors liv?

Jeg opplever det er mange spørsmål rundt abort som vi ikke tør å snakke om. Er det fordi følgene av å ta konsekvensen av en slik ærlig debatt, er for store? Er det på grunn av frykten for å miste noe av vår “frihet”, som altså innbefatter retten til å bestemme om et annet individ skal få leve opp? For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er abort å ta et liv. Om det så bare er et påbegynt ett.