Biskop Sommerfeldt 
har rett

«Fordi biskopen 
i Borg åpenbart har rett i sin forståelse 
av premissene, har noen av oss forlatt 
Den norske kirke.»

Biskopen i Borg har gitt et styrende råd til menighetene om ikke å bruke Ungdom i Oppdrags tidligere leder, Alv Magnus, som forkynner. Egentlig var det å håpe at biskopene oftere brukte sin åndelige tilsynsmyndighet til å gripe inn overfor teologi og forkynnelse, slik at menighetene sikres en god og bibelsk hyrdetjeneste.

Jeg vil forsvare biskopens rett til å gripe inn. Det skjer for sjelden. Ja, biskopens inngrep i denne saken er kirkehistorisk ganske unikt, selv om kirkelige myndigheter også tidligere har grepet inn med hard hånd nettopp i Østfold. For over to hundre år siden.

Biskopen synes også å ha god dekning for sin handling. Det er stor avstand mellom Magnus’ forkynnelse og den teologien som biskopen i Borg har bidratt til å endre Den norske kirke med.

Et poeng i forkynnelsen til Magnus var at synden, konkretisert på aktuelle samlivsspørsmål, skiller oss fra Gud i dommen. Derfor gjorde han som profetene, han advarte Guds folk, som var samlet fra ulike kirkelige bakgrunner, for å kalle dem til omvendelse.

Magnus utfordret kristnes fredsslutning med synden. Det gjorde han ut fra en systematisk gjennomgang for å forklare teksten. Det er etter mitt skjønn prisverdig, og ut fra min erfaring sjelden kost. Magnus har i ettertid fastholdt nødvendigheten av å ta kampen der den står, og samtidig gitt uttrykk for at han kunne ha framholdt evangeliet om Guds nåde noe tydeligere.

Hvordan kan biskopen da ha rett? Han er leder i ei kirke som har vedtatt at den ikke deler Magnus’ premiss. I kirkas historie har vi mange ganger måtte gå grenseoppgangen mellom synd og adiafora. Hos oss er pietismen kjent for sine menneskebud som gjorde Guds vei for trang for mange. Pietismen er ikke enestående. Alle kulturer opererer med normer som ikke kan direkte forankres i Bibelen. Disse kan være dårlige eller verdifulle, men de må alltid skjelnes fra Guds bud og vilje, slik Guds ord åpenbarer det for oss.

Derfor må vi også skille mellom adiafora, som her betyr (etiske) «mellomting» som vi kan være uenige om, og Guds bud. Det er konflikt med de siste som bærer syndens stempel. Fra disse må vi vende om, så vi ikke rammes av den endelige splittelsen. Derfor er det kirkesplittende å lære ulikt om dem.

Den norske kirke har vedtatt, med full støtte fra alle biskopene, at likekjønnede (og andre?) samlivsforhold er adiafora. Innenfor dette er det to «syn», de som aktivt promoterer slikt samliv og egentlig synes å mene at det handler om menneskerettigheter og menneskeverdet.

I så fall kan de knapt mene at det er et adiaforon. Problemet er at de har inngått kompromiss med dem som aksepterer slikt samliv uten å ville stå for vigsel. Alle ærlig tenkende forstår at den siste holdningen over tid er dømt til å måtte bøye unna for den første, ikke minst når påstandene om diskriminering blir sterke nok.

Biskopen i Borg har tidligere presisert overfor meg at «kirken har plass til to syn på disse spørsmålene, Rolf, men den har ikke plass til ditt, for du mener det er kirkesplittende, og det har bispemøtet og kirkemøtet vedtatt at de ikke er». Han har rett. Derfor vil han sette stopper for en forkynner som Alv Magnus.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fordi biskopen i Borg åpenbart har rett i sin forståelse av premissene, har noen av oss forlatt Den norske kirke. Andre er blitt værende. Begge deler har argumenter for og mot seg. I kirkemøtet i 2016 og 2017 stemte en fjerdedel av delegatene mot innføring av den nye læren om at ekteskapet er kjønnsnøytralt og at enheten mor-far-barn derfor ikke er enestående. Hvor mange disse vil bli i det nye kirkemøtet er uklart.

Vi må be om at de får kraft til å stå fast på tro og overbevisning ut fra Guds ord, uten vanhellige kompromisser. De trenger å stå sammen, uavhengig av hvilken liste de kom inn på.

Ja, kristne i ulike sammenhenger trenger å bevisstgjøre seg på å stå sammen, for Alv Magnus har rett når han siterer Martin Luther: «Om du med kraftigst stemme og klarest utleggelse forkynner hele Guds råd, uten den lille del som djevelen i øyeblikket angriper, da forkynner du ikke Kristus, selv om du bruker hans navn».