Apostler og profeter – og en kristendom på vranga

Visjon Norge har i løpet av de tre siste langhelgene hatt besøk av tre utenlandske predikanter som kaller seg selv «profeter». Alle kveldsmøtene er blitt kringkastet «live».

Førstemann ut var Rich Vera, som er innsatt av den høyst kontroversielle Benny Hinn som hans personlige etterfølger i Orlando, Florida. Nestemann, Dionny Baez, er fra Venezuela, men har sin base i Philadelphia, Pennsylvania.

Han er nærmest for en «husvenn» å regne i Visjon Norge, etter en rekke besøk de siste årene. Sistemann, William Undi, holder til i den sør-afrikanske byen Johannesburg, men er opprinnelig fra Zimbabwe. Han har bl.a. gått i «skole» hos Bill Johnson i Bethel, Redding.

De tre har altså det til felles at de markedsfører seg som «profeter», og at de brukes som trekkplastre av Jan Hanvold, som for øvrig titulerer seg «apostel».

Et tydelig fellestrekk ved de tre predikantene er at de først og fremst er fokusert på «action» mer enn på preken. Det mirakuløse og spektakulære står i fokus. Alskens sykdommer blir påstått helbredet – både i møtesalen og blant dem som sitter ved TV-apparatene.

Predikantene kaller fram utvalgte mennesker i salen og «profeterer» over dem – og både unge og gamle faller i gulvet i fleng, angivelig slått av Den Hellige Ånds kraft. Støynivået er høyt.

Hvorfor bry seg? Hvorfor bry seg om denne virksomheten? Kan ikke Hanvold og Visjon Norge få holde på med sitt? Folk kommer vel til disse møtene frivillig – og vi har jo religionsfrihet?

Jo, vi har trosfrihet og religionsfrihet - og det er nok ikke så mange kristne her i landet som finner mening i denne typen møter. Likevel vil jeg mene at virksomheten bør følges med et kritisk blikk i offentligheten av flere grunner, bl.a. disse:

- Selv om det aktive miljøet bak disse seansene antakelig ikke er så stort, har TV Visjon Norge tusenvis av seere i Skandinavia - og i verden for øvrig er det denne typen "kristendom" som ekspanderer (Sør-Amerika, Afrika, Asia).

- En del av det som skjer i disse møtene, må karakteriseres som psykiske overgrep – f.eks demonutdrivelser (som det var flere eksempler på i møtene med Rich Vera). Ofrene er gjerne folk som lider av psykiske plager av en eller annen art, og som får forklart at det skyldes demoner.

- At slike seanser kringkastes på denne måten, kan være konfliktfylt i forhold til personvernet. Her blir mennesker som kan identifiseres, ganske ubeskyttet eksponert for "all verden" med sine personlige sykdommer, traumer og livsnederlag.

- Det er mye penger involvert, og Visjon Norge driver en svært aggressiv tigging, særlig rettet mot ensomme og eldre mennesker som angivelig kan bli fri sine plager ved å "så" penger til kanalen.

Når det gjelder forkynnelsen, er den basert på såkalte «kunnskapsord», som «profetene» får direkte fra Gud – uten at den tar omveien om Bibelen. Dette er for øvrig et kjent trekk ved alle predikanter innenfor den såkalte New Apostolic Reformation (NAR).

I tillegg til vekten på overnaturlige mirakler, står «så-og-høste»-teologien sentralt. Den er hovedingrediensen i Jan Hanvolds egen forkynnelse, og de inviterte predikantene legger også stor vekt på dette. Utvalgte bibelvers blir tolket innenfor en herlighetsteologisk ramme, der såkornet er penger – og innhøstningen tolkes konkret i form av materielle velsignelser.

La meg ta med et par eksempler fra møtene med William Undi: Den sør-afrikanske «profeten» serverte flere mirakelhistorier fra sitt eget liv.

Han fortalte bl.a. at Gud i 2016 hadde bedt ham gi bort to biler han eide. Motstrebende adlød han - og, simsalabim! De neste 8 månedene mottok han på mirakuløst vis én ny bil hver måned!

Budskapet var at om man tar et steg i tro, vil man ikke bare bli åndelig, men også materielt velsignet. Det er en lov i Guds rike. Her brukte han en svært søkt tolkning av Jesu lignelse om den fortapte sønn som eksempel (Luk. 15).

Han hevdet at når denne sønnen valgte å forlate sin kummerlige tilværelse for å vende hjem til faren, så tok han et steg i tro – og ble belønnet med materiell velstand. Ellers er det et særtrekk ved denne typen predikanter at «kunnskapsordene» fra Gud også gjør dem synske.

Dette er særlig tydelig i William Undis forkynnelse. Han kaller folk fram til podiet og forteller dem detaljerte opplysninger fra deres livshistorier (hva barna heter, fødselsdatoer til familiemedlemmer, hendelser fra deres liv og levnet osv.).

Den som har lest litt om «hot reading» og «cold reading», vil gjenkjenne denne typen teknikker fra slik virksomhet som illusjonister og «klarsynte» benytter seg av. Dette har ingenting jo med kristendom å gjøre.

Jeg synes teologer og kirkeledere bør se det som et særlig ansvar – ja, faktisk en plikt - å kritisere dette uvesenet, selv om disse miljøene antakelig ikke er mottakelige for teologiske argumenter (opplevelser trumfer teori - ut fra forestillingen om at "Ånden gjør levende", mens "bokstaven slår ihjel").

«Spott mot Ånden»? I de ekstremkarismatiske miljøene som Jan Hanvold og Visjon Norge representerer, er det et par bibelord som brukes flittig for å bringe kritiske røster fra troende kristne til taushet: Mark. 3, 28-29 og Matt. 12, 31-32.

I sistnevnte henvisning kan vi lese følgende: "Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende."

Resonnementet går som følger: - Det er Den hellige Ånd som virker i våre møter (og som taler gjennom "profetene", som får folk til til å falle i gulvet osv.).

- Kritikk av våre møter er derfor ensbetydende med å kritisere Den Hellige Ånd ( = spotte DHÅ).- Ergo: Den som kritiserer oss, setter seg utenfor Guds tilgivelse.

Dette er en type religiøst maktspråk som sannsynligvis er effektiv medisin mot kritikk fra en god del kristne som oppfatter disse bibelversene som skremmende.

Kristendom? Dersom det er noen ånd i disse møtene, er den definitivt ikke hellig. Det er nok mer sakssvarende å kalle den vanhellig. Jeg hører av og til reaksjoner fra enkelte kristne, som går omtrent som så: "Ja, Hanvold sier og gjør mye rart - og noen av de predikantene han inviterer, er ekstreme - men Jesus blir jo forkynt.

Det ville være synd å kaste barnet ut med badevannet". Til det har jeg følgende svar: Ta det med ro. Det er ikke noe barn i dette vannet. Det er gode grunner for å spørre seg om dette vulgære sirkuset i det hele tatt kan kalles kristendom. I så fall må det vel være en kristendom på vranga?