Gir håp til kvinner som har mistet sin mann
Å miste sin mann er dramatisk. For kvinner i Midtøsten, som i generasjoner har vært vant til å bli forsørget, er det katastrofe.
I den voldsomme flyktningstrømmen fra Syria og Irak, finnes en ekstra sårbar gruppe, nemlig kvinnene som har mistet sine menn.
Det blir stadig flere av dem, for tallet på fedre og sønner som blir revet bort fra familiene sine i disse landene, stiger.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Felles for mange av kvinnene som blir alene, er en inderlig følelse av hjelpeløshet og frykt for fremtiden.
- Husk at kvinner i Midtøsten alltid er avhengig av familien. Først blir de forsørget av sin far og deretter av sin ektemann. Da oppleves det som en katastrofe å plutselig bli alene, forklarer Suzan (57). Hun er syrisk armener og engelsklærer. De fire siste årene har hun jobbet for en kristen hjelpeorganisasjon i Irak. Av hensyn til sin egen sikkerhet ønsker hun ikke å bruke sitt egentlige navn i artikkelen.
Nå har Suzan begynt å skrive bok om kvinner som har mistet sine menn. Når boken blir ferdig, håper hun at den kan gi arabiske kvinner ny tro på seg selv - og på Gud.
Direkte krigshandlinger er ikke den eneste grunnen til at kvinner mister mennene sine. I land med nedslitt helsevesen dør mange på grunn av sykdom. Kvinner blir også alene fordi mennene flykter utenlands, eller fordi mennene tar ut skilsmisse.
Suzan vet altfor godt hva det vil si å miste mannen sin. Etter mange års ekteskap fikk han et psykisk sammenbrudd og gikk fra henne. Han begrunnet beslutningen med at de ikke hadde fått barn.
- Det var et hardt slag for meg, forteller hun.
Suzan forteller at hennes første reaksjon var å trekke seg tilbake og isolere seg. Hun føler dyp takknemlighet til vennene som presset henne tilbake til et aktivt liv.
- Jeg hadde også en fordel i at jeg hadde god utdannelse og en god jobb og var i stand til å forsørge meg selv, sier læreren, som har undervist i fire land i Midtøsten - og bodd i enda flere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dagen treffer Suzan første gang i en av de kurdiske byene i Nord-Irak. Hun tar imot på kontoret sitt, der hun serverer svart, arabisk kaffe med søte kaker til og forteller ivrig om arbeidet hun driver.
De siste årene har hun reist mye rundt i Nord-Irak. I samarbeid med lokale kirker har hun jobbet for å motivere kristne lærere til å kommunisere bedre med barna. Hun har ord på seg for å være en sjelden dyktig pedagog og kan inspirere selv den mest gjenstridige student. (Selv når «studenten» er en lærer som hater å undervise. Ja, hun har faktisk møtt dem også.)
Når lærerne har fått sitt, er det foreldrenes, og særlig mødrenes tur til å få Suzans oppmerksomhet. Etter hvert har hun begynt å reise ut i landsbyene for å arrangere rene kvinnegrupper.
- Hvordan endte du i Irak? spør jeg når jeg senere fortsetter intervjuet på Skype fra Norge.
Suzan smiler ett av sine store, hjertelige smil.
- I de landene jeg jobbet tidligere, var det mange frivillige organisasjoner som forsøker å hjelpe. Jeg tenkte at det fantes verre land, der folk hadde det enda vanskeligere. Så jeg bad Gud sende meg dit ingen andre ville dra. Dagen etter fikk jeg en e-post med spørsmål om å dra til Irak. Dét var Guds svar.
Ved å sende henne til Irak, opplevde hun at Gud også vendte hennes ufrivillig single tilværelse til noe godt.
- At jeg er singel setter meg faktisk fri til å gjøre det jeg vil og dra til vanskelige steder. Jeg kunne neppe reist rundt slik, hvis jeg hadde hatt familie.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Gjennom jobben har hun møtt mange fortvilte skjebner, ikke minst i møte med irakiske kvinner som lever som flyktninger i sitt eget hjemland.
Én av kvinnene hun skriver om sto en dag utenfor kontordøren hennes. Kvinnen var skitten i ansiktet, hadde flokete hår og fillete klær. Hun stirret ned i gulvet mens hun fortalte historien sin.
Ektemannen hadde store alkoholproblemer og banket både henne og barna, men nå var han vekk. Han hadde reist utenlands. Gang på gang de siste månedene hadde hun opplevd å bli kastet ut av leiligheter de leide, fordi de ikke kunne betale. Selv hadde hun mistet all selvtillit etter år med misbruk på mange områder.
- Tro og kjærlighet gjorde mirakler i denne kvinnens liv, forteller Suzan. - Jeg forsikret henne at Gud aldri ville skape et menneske som ikke hadde et eneste talent.
- Men jeg måtte snakke med henne i timevis for å finne dette talentet, nemlig at hun var svært flink til å hekle, tilføyer hun. Ved å bruke dette talentet klarte kvinnen etter hvert å skaffe seg en inntekt.
Utfordringene tårner seg opp når en kvinne blir alene i denne delen av verden.
- Én ting er den økonomiske situasjonen. Mange kvinner har giftet seg tidlig og har aldri vært ute i arbeidslivet. Ja, selv de som har utdannelse, har ofte lite arbeidserfaring. Mennene opplever det nemlig som en skam hvis kona jobber, og det ser ut som han ikke klarer å forsørge henne.
Andre utfordringer er hvordan de skal klare å oppdra barna alene eller hvordan de skal klare å skaffe sted å bo.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Få huseiere vil leie ut til enslige kvinner, selv om det er lettere hvis hun har barn. Folk vil helst leie ut til familier, forteller Suzan og tilføyer at mange kvinner blir boende hos svigerfamilien, hvis mannen dør. Dette gjør det imidlertid vanskelig å gifte seg på nytt.
- Mange ser på det som skamfullt å gifte seg på nytt, særlig hvis det er barn involvert, fordi de må skifte familienavn.
Suzan bruker sine egne erfaringer til å hjelpe kvinnene. Da hun ble alene, reagerte hun først med sjokk, senere med sorg og sinne, der hun spurte Gud hvorfor han hadde latt dette ramme henne. Så, etter hvert, begynte helbredelsen. I boken skriver hun om helbredelsens ulike stadier.
- Det finnes ikke litteratur om dette tilgjengelig på arabisk.
I kvinnegruppene begynner hun ofte med åndelig myndiggjøring. Hun oppmuntrer kvinnene til å søke Gud og studere Bibelen. Suzan kan ikke få understreket sterkt nok hvor viktig å bli klar over Guds løfter og å vokse i troen.
- Jeg kan jo ikke hjelpe dem med alle deres problemer, understreker hun. - Heller ikke kirken eller folk de har rundt seg, kan gjøre alt for dem. Kvinnene må ta ansvar selv.
Senere får kvinnene hjelp til å bli myndiggjort på andre områder, slik at de skal klare å forsørge familien og oppdra barna.
- Vi jobber også langsiktig med å utruste kirkene til å hjelpe kvinnene. Noen kirker har opprettet egne kvinnekomiteer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Arbeidet med boken går ikke så raskt som Suzan skulle ønske. Hun har lange arbeidsdager med mye reising langs strekninger som ofte er farlige. Boken jobber hun med når hun har fri.
- Hender det at du er redd når du er på reise?
Spørsmålet lokker frem dette hjertelige smilet igjen. Så blir hun alvorlig.
- Nei, jeg er ikke redd for å dø. Hvis Gud ønsker at jeg skal leve og tjene ham, kan ingen ta livet mitt.
- Dessuten har jeg opplevd Guds kjærlighet så sterkt i livet mitt, at jeg ønsker å gi noe tilbake, sier hun og gir seg til å fortelle om hvordan hun har merket Guds omsorg.
- Da min mann og jeg ikke kunne få barn, og jeg utøste min sorg for Gud, lovet han at jeg likevel skulle få hundrevis av barn. «Gå og undervis studentene dine som om de er dine egne barn», sa Gud. Dét har jeg gjort. Jeg har studenter i mange land, og jeg har ledet mange av dem til Gud. Nå er de selv i tjeneste for Gud.
Hun opplevde også at det var Gud som hjalp henne, da hun var på leting etter plass å bo i Irak. Gjennom sine kirkelige kontakter fikk hun høre om en eldre kvinne og hennes datter.
De to ønsket ikke å leie ut til en familie med menn, men åpnet gjerne hjemmet sitt for Suzan.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Men han tar også hånd om mine små, tåpelige behov, sier hun med et smil og forteller om da hun fikk så utrolig lyst på en type sjokolade som bare fås kjøpt på flyplassen. Kort tid etter at hun hadde sukket til Gud om denne sjokoladen, fikk hun en eske i gave av en bekjent.
- Det var en slik dyr, eksklusiv sjokolade som en mann typisk ville kjøpt til kona si når han hadde vært ute på reise. Det en mann ville gjort, gjorde Gud. Det er bare Gud som kan fylle tomrommet etter mannen en kvinne har mistet.
