Frisk og spontan etter 1.700 år

Klokken er knapt seks søndag morgen, men de fire prestene i den eritreisk-ortodokse menigheten er allerede i gang med forberedelsene til gudstjenesten. For dem er dette starten på en gudstjeneste-seanse som varer i mer enn sju timer. Men først skal prestene, i tre timer, med egne private ritualer og bønner, forberede seg. Klokken halv ti starter liturgien hvor mange av leddene har røtter tilbake til 300-tallet. Velkommen inn i en annerledes, gammel og raus gudstjenesteopplevelse.
Vi snurrer oss i ring

Jeg nærmer meg møtelokalet på Kalbakken med spenning. I ett års tid har menigheten holdt til i et uinteressant kontorlokale, de vokste seg ut av det forrige. Rundt 600 eritrere er registrert tilhørende denne menigheten, men antallet ortodokse eritrere i Oslo er nok høyere. Jeg kommer inn og skjønner at her tar man av seg skoene før man entrer møtesalen. Bibelhenvisningen fra Moseboken i Bibelen forklarer hvorfor. Noen huller på sokken bekrefter at jeg ikke var klar over den tradisjonen. Inne i lokalet ligger røkelsen tykk under det lave taket. Her kan det ikke være én røykvarsler som virker. Kvinnene sitter med hvite sjal på hodet på ene siden, på andre siden sitter mennene. Også de i hvite kjortler, men kun til de som kommer først. Menigheten har ikke kjortler til alle. Jeg setter meg bakerst og prøver å passe inn. En ung gutt med en bibel kledd i et rødt klede går nedover benkeradene. Alle kysser boken etter et bestemt mønster. Her ekskluderes ingen og jeg gjør et forsøk når boken kommer til meg. Om det funker vet jeg ikke, men etter ti minutter kommer en hyggelig mann ved navn Abel og setter seg ved min side og lurer på om han kan være til hjelp. Han blir min guide inn i liturgi og ritualer. Presten messer på det liturgiske språket ge`ez, som svært få egentlig forstår, forklarer Abel. Preken, hilsener og sanger foregår på lokale språk. Menigheten reiser seg for nytt rituale. Alle snur seg rundt i ring mens de bukker. Dette er syndsbekjennelsen, sier Abel.
- Vi ber alle i menigheten om tilgivelse for det vi har gjort.

Det skjer flere ting samtidig under messen. På søndagskolen undervises barna av en av diakonene. På et bakrom skjer det dåp.
- I dag er det bare én dåp. Som regel har vi tre eller fire hver søndag, sier Abel.
Kirkesamfunnene er jo ikke helt enige om dåpen, men den eritreiske kirke nøyer seg i hvertfall ikke med tre håndfuller vann. Full neddykking er heller ikke nok. Dette er full vask, med påfølgende salving av alle kroppens lemmer. Det nøye velsignede dåpsvannet blir så sprutet utover de fremmøtte.

- Guttebarn skal døpes 40 dager etter fødsel, jentebarn etter 80 dager, forklarer min hjelper.
Årsaken til dette har ikke noe med barnet å gjøre, men med mora. Mor skal holde seg borte fra hellige ting 40 dager etter fødsel. Formodentlig blir påbudet doblet hvis det er et jentebarn.
Inne i hovedsalen går messen sin gang. Presten har talt med basis i et utvalg av bibelvers, om hvor viktig det er å leve nå, men ha evigheten som horisont og mål.
Mot slutten av messen bæres paktens ark ut, beskyttet av en fargerik paraply. Dette fikk ikke Dagen ta bilde av. Den eritreisk-ortodokse menigheten på Kalbakken hevder ikke at dette er den orginale arken. Innholdet er uansett det samme; de ti bud.
Hele messen avsluttes med livat sang, ledet av lovsangskor og trommer. Riktig livlig blir det, med klapping og tilrop fra kvinnene på bakerste rad.
Felleskap

Etter en gudstjeneste som har vart i fire-fem timer, smaker det med mat. Brød, kaker, injerra, te og saft serveres.
Forsamlingen er aldersmessig meget bred. Her er alt fra nyfødte til de snart herlighetsforfremmede.
17 år gamle Jonas fra Furuset står ved siden av meg, i det presten pirker borti dobben han har i øret.
- Jeg glemte å ta den ut, smiler han litt brydd i det han fjerner ørepynten.
- Jeg pleier å huske det.
Hver fredag og lørdag er det ungdomssamlinger i menigheten. De har også organisert et fotball-lag.
- Det er bra for meg å være her, jeg blir kjent med mange folk. Da jeg kom hit kjente jeg ingen, sier han.
På skolen har Jonas mange muslimske og norske klassekamerater. Det er ikke noe problem å være eritreisk-ortodoks ungdom i Norge i dag, synes han. Jonas ankom kirken rundt 11.
- Hadde alle kommet klokken seks, tror jeg ikke det hadde vært mange igjen nå, sier han når klokken nærmer seg halv to.
Selv om menigheten kun har vært ett år i nåværende lokaler, er det allerede behov for større plass. Jonas håper det blir mulig.
- Da får vi plass til mer folk, sier han.
Buss-prest

Det er fire prester som har sitt virke i den eritreiske forsamlingen. Men tjenesten kommer i tillegg til «vanlig»jobb.
- Alle prestene her har full jobb til daglig. Jeg er bussjåfør, sier Dawit Haile
- Vi må også hjelpe til i de andre menighetene i Norge og i menigheten i Finland, som ikke har prest. Så det blir mye reising. Det er stort behov for prester.
Haile peker på at arbeidspresset gjør at de ikke får så mye kontakt med norske kristne som de skulle ønsket. Tiden strekker ikke til. Selv om kirken virker som en viktig møteplass for den eritreiske befolkningen i Oslo, er det gudstjenestelivet som er det aller viktigste.
- Vi snakker mye om å leve som kristen i Norge. Livet uten Gud er ikke bra. Da vi var hjemme i Eritrea hørte vi snakk om at Norge var et kristent land. Det var ikke helt sånn. Ungdommene i Norge går ikke i kirken, det er homofile prester og tomme kirker. Slikt er ikke bra og vi synes det er leit, sier han.Han ber om og håper at Norge får tilbake den gamle kristne tro, at Guds ord igjen skal holdes høyt. DAGEN