Vestlandets folkebevegelse
Kristendemokratiet er en av våre viktigste ideologiske bevegelser. I Norge startet denne folkebevegelsen på bedehusene i vest.
The Economist har kalt kristendemokratiet for «Vest-Europas mest suksessrike politiske bevegelse» siden 1945. Det har spilt en helt avgjørende rolle for utformingen av etterkrigstidens Europa. «Dagens Europa er skapt av kristendemokrater (...) De var avgjørende for utformingen av den form for konstitusjonelt demokrati som vant fram i den vestlige delen av kontinentet etter 1945», skrev Princeton-statsviteren Jan Werner-Mueller i Foreign Affairs sommeren 2014. I dag er kristendemokratiet en betydningsfull del av det politiske systemet i en rekke land på flere kontinenter.
I 2013 kåret Forbes Magazine Tysklands bundeskanslerin, kristendemokraten Angela Merkel til verdens mektigste kvinne for åttende gang. I Norge var kristendemokraten Kjell Magne Bondevik statsminister fram til 2005. Likevel er kunnskapen om kristendemokrati lav i Norge. Kristelig Folkeparti har en helt spesiell plass i den kristendemokratiske familien. Da KrF ble stiftet 4. september 1933 i Bergen ble partiet det første, konfesjonsløse, kristendemokratiske partiet i et luthersk land. Til da hadde den kristendemokratiske bevegelsen vært sosialt bevisste katolikker. Først etter andre verdenskrig kom protestantene virkelig på banen. I de skandinaviske landene tok det flere tiår før det ble stiftet kristendemokratiske partier. Hordalendingene som starter KrF var på mange vis forut for sin tid – og gikk på alle vis mot strømmen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
LES OGSÅ: Tydeligere kristne verdier i politikken
Året 1933 er et famøst år i moderne politisk historie. Dette var året da Hitler grep makten i Tyskland og Vidkun Quisling stiftet Nasjonal Samling i Norge. I Sovjetunionen styrte Stalin med jernhånd og hadde akkurat gjennomført sine sultkampanjer mot folket i Ukraina. Over hele det kriserammede Europa ropte folk etter sterke menn og flokket seg rundt totalitære politiske ideologier. Midt i denne politiske malstrømmen besluttet altså en gruppe samfunnsengasjerte kristne seg for å starte KrF. Et lite kristendemokratisk parti som satte menneskeverdet i sentrum og plasserte verdiene foran systemene. KrFs menneskesyn og verdiorientering viste at partiet allerede fra starten hørte til den kristendemokratiske storfamilien. Partiet var da også med på å stifte et internasjonalt forbund for kristendemokrater bare 13 år etter.
LES OGSÅ: Skal vi blande religion og politikk?
«Kristendemokratiet er som kjærligheten,» sukket den katalanske kristendemokraten på samlingen for Europeans People’s Party og fortsatte: «Alle har sin egen definisjon!» Kristendemokratiet er ikke et fasttømret ideologisk system, slik som marxismen, men en samfunnsfilosofi som bygger på verdier, prinsipper og ideer hentet fra den kristne tradisjonen. Den kristendemokratiske bevegelsens viktigste felleseie er det kristne menneskesynet, som innebærer at mennesket betraktes som skapt i Guds bilde med ukrenkelig verdi og umistelige rettigheter. Kristendemokratiet har dermed markert seg som et motkraft mot alle forsøk på å gradere menneskets verd eller sette systemer og ideologiske doktriner over enkeltmenneskets rettigheter og friheter. De kristendemokratiske partiene utgjør imidlertid et stort mangfold og hvert enkelt parti er formet av sin nasjonale kontekst. Slik er det også med KrF. Det gir derfor god mening å snakke om et «kristendemokrati på norsk».
Det grunnleggende egalitære i det norske samfunnet preger alle våre hjemlige partier. Stifterne av KrF var småkårsfolk, og det preger også ideologien. I et av verdens mest lutherske land, er selvsagt kristendemokratiet mer preget av reformatorisk tankegods enn kristendemokratiske partier i katolske land. Sammenlignet med noen av sine søsterpartier, er KrF mer verdiorienterte i flere etiske spørsmål og mer sosialt radikale. KrF har sine røtter i de norske motkulturene: lekmannskristendom, avholdsbevegelse og målsak. Ikke minst har arven etter Hans Nielsen Hauge satt dype spor i norsk kristendemokrati. Med tiden har partiet bygget bredere allianser, ikke minst til den kulturåpne Oxford-bevegelsen etter andre verdenskrig og de sosialetiske bevegelsene i kirkelige miljøer de siste tiårene. Røttene i misjonsbevegelsen har gitt utsyn mot verden og engasjement for internasjonal rettferdighet.
Kristendemokratiet, slik vi kjenner det i Norge, er imidlertid i stor grad «kristendemokrati på vestnorsk». Uten impulsene fra Vestlandet ville kristendemokratiet både sett helt annerledes ut og sannsynligvis hatt lite gjennomslag i vår hjemlige politiske debatt.
