Kulturliberales tilslørende språkbruk

Kulturliberale politikere i alle partier anvender i dag en språkbruk som tilsynelatende er nøytral, men som tilslører en nødvendig etisk debatt om grunnleggende verdispørsmål.

Vår vestlige verden er preget av en ekstrem individualistisk tenkning. Hvert enkelt menneske bør ha frihet til å forme sitt eget liv. Det bør selv kunne avgjøre hva som rett og galt. Ulike oppfatninger skal i prinsippet likestilles. Alle bør være så tolerante at ingen sier at deres moral er bedre enn andres. De som tenker slik, vil jeg i denne artikkelen kalle kulturliberale.

Dersom et folkestyre skal fungere, må det fattes politiske vedtak som blir forpliktende for alle borgere. Hvordan kan dette skje i et samfunn av individer med sterkt sprikende etiske verdier? Et kulturliberalt forsøk på å løse dette problemet er å si: Moralske meninger er noe man gjerne kan ha privat, men de hører ikke hjemme i politikken eller det offentlige rom. Her ønsker man å etablere en objektiv samtaleplattform. Forutsetningen er da at argumentene skal være allmenne. Og idealet er at de beste argumentene skal få gjennomslag når politiske avgjørelser skal fattes.

Det er all grunn til å rette et kritisk blikk på en slik tenkning. Jeg vil peke på følgende:

1. Ethvert politisk argument gjelder noe man ønsker å endre, eller bevare. Noen ganger kan et argument være uttrykk for egoistiske motiver eller snevre gruppeinteresser. Men oftest deltar et menneske i den politiske debatt ut fra den overbevisning at samfunnet vil være bedre tjent med at «mitt syn» får gjennomslag. Enhver ytring som dreier seg om hvordan samfunnet bør være, er imidlertid uttrykk for en etisk vurdering.

Det er umulig å være en etisk nøytral politiker. Å etablere en «objektiv» samtaleplattform der etiske vurderinger skal være utelukket, er i praksis verken mulig eller ønskelig.

2. Kulturliberale politikere forsøker ofte å skjule sitt verdigrunnlag ved en språkbruk som tilsynelatende er nøytral. Ord som frihet, toleranse og likhet blir da anvendt for å unngå at folk tenker over de moralske sidene ved spørsmålene som drøftes. Den indirekte argumentasjon blir følgende: Dersom du tror på frihet, toleranse og likhet (og hvem gjør ikke det), så må du være enig i det jeg nå sier. Slik opprettholder man en fasade av objektivitet. Og det blir lett å karikere og overse opponenter som gir tydelig uttrykk for etiske holdninger, især hvis disse kan forbindes med et religiøst livssyn.

3. Kulturliberalismen kan tilta seg definisjonsmakt over hva som er en legitim debatt på to måter: Ved å bestemme hva som kan godtas som et allment argument. Og ved å tilta seg retten til å avgjøre hva som er de «bedre argumenter» og dermed trekke den rette konklusjonen.

Frihet, toleranse og likestilling er i utgangspunktet ord uten etisk innhold. De får først mening i møte med et etisk spørsmål: Hva ønsker man frihet til å gjøre? Hva skal tolereres? Hva er det man ønsker å likestille? La meg ta frem noen aktuelle eksempler.

Frihetsbegrepet kan misbrukes ved å trekke oppmerksomheten bort fra det etiske betenkelige som man ønsker frihet til å gjøre. De som forsvarer «fri abort» ønsker en lov som tillater at uønskede barn blir avlivet før fødselen. Det grunnleggende etiske spørsmålet er imidlertid: Er det rett å ta menneskeliv? Men dette blir tilslørt ved å gjøre abortsaken til en debatt om: Hvem skal ha frihet til å ta avgjørelsen? Det finnes ingen objektiv eller nøytral holdning til provosert abort. Enten beskytter man ufødt menneskeliv ved lov, ellers så gjør man det ikke.. At loven omtales som en «frihetslov», er løgnaktig når en tenker over at barnet ved inngrepet blir fratatt friheten til å leve.

En rekke lover avgrenser menneskers frihet fordi en handling har negative følger for andre mennesker. Røykeloven er et eksempel. Det er aldersgrense på kjøp av tobakk, og restriksjoner på hvor det er tillatt å røyke. Hovedargumentet er: Det er ikke tillatt å skade andres helse, alle har krav på et røykfritt miljø.

Her ble det legitimt å argumentere etisk. Men hvorfor ikke anerkjenne tilsvarende etiske argumenter imot pornografi, salg av seksuelle tjenester og alkoholsalg i dagligvarebutikker. Å avfeie slike argumenter bare ved å appellere til frihet og toleranse er å tilsløre de omfattende skadevirkningene som friheten medfører.

Toleranse er et faneord som kulturliberale politikere stadig misbruker til egen fordel. Toleranse er å tåle noe man ikke liker. I et samfunn med sprikende verdisyn er toleranse nødvendig. Alle må tåle at andre tenker og lever i strid med ens egen etiske overbevisning. Kristne kan ikke kreve at Guds bud skal bli samfunnets lover. Men kristne kan kreve religionsfrihet til å tro og leve i samsvar med sin samvittighet. Kulturliberale bruker ofte toleranse som betegnelse på en enveiskjørt gate for eget formål. De kan si: Alle fastleger skal måtte henvise til abort, de som ut fra sin samvittighet ikke kan medvirke, er intolerante og må finne seg en annen jobb.

Toleranse er nøkkelordet som har åpnet for den seksuelle revolusjonen. De kulturliberale har oppnådd at alle legale samlivsformer i Norge skal være kjønnsnøytrale. Ekteskapet mellom mann og kvinne eksisterer ikke lenger som egen legalisert samlivsform. Familiebegrepet er omdefinert. Kjønnsbegrepet stemples som utdatert.

LES OGSÅ: Ekteskap og likekjønnet samliv

Likestilling av alle slags seksuelle uttrykksformer blir tolket som tegn på frihet og fremskritt. Enslige kvinner blir inseminert. Om surrogati er forbudt i Norge, kan homofile par skaffe seg barn utenlands uten store problemer. Barnets behov og ønsker blir oversett. Og de som motarbeider den seksuelle «frigjøringen», blir av kulturliberale anklaget for intoleranse. Slik lammer de en nødvendig etisk debatt om hva et samfunn bør tolerere og ikke tolerere.

Det er nødvendig å avsløre kulturliberalismens retoriske bruk av ord som frihet, toleranse og likestilling.