Verdenshistorien og en mor

«Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.» (Joh 19)

Å være mor for Guds egen sønn og Messias må ha vært grensesprengende. Men Maria var klok og gjemte mange ganger i sitt hjerte det hun ikke forsto. Nå opplevde hun det gamle Simeon kanskje mente: «Ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd.» (Luk 2) Hun så sin egen sønn lide og dø.

Det er godt mulig at Maria hadde lært Jesus Salmene da han var liten. Nå kunne han bruke Davids sterke ord. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27 og Salme 22).

Det er verdenshistorie som skjer. Jesus dør for verdens synd og bryter mørket. Det har en enorm åndelig betydning for evig og alltid. Samtidig er det nært og menneskelig. 

Noe av det siste Jesus gjør før han dør, er å henvende sin mor og disippelen han hadde kjær til hverandre. Unge Johannes trengte en mor, hun trengte en sønn hos seg. De var midt i traume, sorg og forvirring. Historien skulle ikke ende slik. Men Johannes skriver om dette som et øyeblikk som ble stående.

Tenk alltid på Jesus slik. Når noen vil åndeliggjøre ham bort fra jordens overflate, husk at noe av det siste han gjorde før han døde, var å snakke slik til sine nærmeste.