Verdens viktigste arbeid
For mange norske kristne er nettopp Madagaskar misjonslandet fremfor noen.
I dag er det en spesiell glede å kunne presentere Birgit Opheims utmerkede reportasje fra Madagaskar.
Den store øyen utenfor kysten av det sørøstlige Afrika har en sentral plass i norsk misjonshistorie. For mange norske kristne er nettopp Madagaskar misjonslandet fremfor noen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Neste år er det 150 år siden pionermisjonærene John Eng og Nils Nilsen kom dit. Siden den gang har arbeidet hatt ulike former og omfang. Stedlig representant Arild Bakke forteller at da han selv vokste opp på øyen på 1960- og 1970-tallet, var det hele 120 norske misjonærer til stede.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
I dag har Det norske Misjonsselskap for lengst overdratt driften av kirken til lokale krefter. NMS’ bidrag nå består hovedsakelig av rådgivning og støtte til konkrete prosjekter.
Men NMS’ historie på Madagaskar er i sin store bredde en god illustrasjon på viktige sider ved norsk misjon. NMS’ misjonærer har bidratt til kulturbygging gjennom blant annet språkstudier, til samfunnsbygging gjennom både helsestell og utdanning. Alt dette drevet av det sterke ønsket om å dele evangeliet med den gassiske befolkningen.
Selv i dag er det lang vei til Madagaskar. Tenk da på hvor lang veien var for 150 år siden. Mange mennesker har ofret mye for misjonsinnsatsen som har blitt lagt ned der. Både misjonærer og deres barn har i perioder betalt en høy pris for arbeidet som har blitt gjort. Og arbeidet har utvilsomt hatt sine skyggesider. Det vet vi etter hvert en del om, ikke minst fra misjonærbarns beretninger.
Men NMS har utviklet arbeidet etter hvert som både kunnskap og erfaring vokste, og er fortsatt ønsket som samarbeidspartner på Madagaskar.
Også her hjemme er fremdeles oppslutningen om misjonsarbeidet på øyen betydelig. Ett konkret utslag av dette er de misjonsavtalene som 136 menigheter i Den norske kirke har knyttet til arbeidet på Madagaskar. Og fortsatt reiser aktivistene i «Jordbruksskolenes venner» jevnlig til landet for å drive praktisk arbeid til støtte for misjonen – uten å ta seg betalt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi skal ikke mer enn fem-seks år tilbake før vi i Dagen fulgte den innenrikspolitiske situasjonen på Madagaskar fra dag til dag. Det sier også noe om hvor stor interessen er for dette afrikanske landet. Den gangen var noen av de sentrale aktørene de tidligere presidentene Didier Ratsiraka og Marc Ravalomanana – og den da nye presidenten Andry Rajoelina.
De siste seks årene har de politiske forholdene i landet vært ekstra vanskelige, etter et militærkupp som førte til at landets lovlig valgte president, nevnte Ravalomanana, dro i eksil utenlands. NMS’ generalsekretær Jeffrey Huseby viser blant annet til den politiske og sosiale situasjonen i landet som en viktig årsak til at de norske misjonærene fortsatt trengs på Madagaskar.
Den lutherske kirken på stedet, FLM, har tre millioner medlemmer. Blant den totale befolkningen på 23 millioner, regnes omkring halvparten som kristne. Allerede i 1974 ble det undertegnet en partneravtale mellom denne kirken og fire andre kristne aktører, hvorav NMS er den største. Gledelig er det også at gasserne selv har begynt å sende ut misjonærer. Våren for to år siden reiste en familie til Thailand som de aller første utsendingene fra FLM.
Her hjemme kan vi godt merke oss utfordringen til dr. Peri Rasolondraibe, pensjonert gassisk professor i etikk. Han understreker at misjon ikke er noen ekspedisjon, men en et varig engasjement.
For oss i Norge, som selv mener vi har lang og bred erfaring innen misjon, er professorens uttalelser likevel tankevekkende. Han sier nemlig følgende om de norske misjonærene:
«De klarer å gi oss penger og midler, men de kan ikke evangelisering. Vi tar dem med oss og banker på dører og lærer dem opp. Når de reiser tilbake er de våre misjonærer i Norge.» I moderne misjonstenkning blir det lagt vekt på at misjonen ikke ensidig kommer fra det globale Nord til det globale Sør, slik det gjerne var før, men at misjonen beveger seg «fra alle til alle». Professor Rasolondraibe utdyper ikke sine vurderinger, men også vi i Norge kan utvilsomt ha en del å lære når det gjelder hvordan vi går frem på evangeliets vegne.
Ikke desto mindre er dagens hovedsak et fascinerende stykke norsk misjonshistorie. Aller mest handler det om mennesker som gjør sitt beste for at flere skal få bli kjent med Jesus. Det kan med rette kalles verdens viktigste arbeid.
