En verdig prisvinner

Det er ingen forutsetning for å være israelvenn at man er en hvit, anglosaksisk protestant.

Det er tilløp til dramatikk rundt årets utdeling av Kåre Kristiansens minnepris. Som Dagen fortalte på lørdag skal det foreligge planer om å gi prisen til Livets Ords grunnlegger Ulf Ekman under arrangementet Oslo Symposium i mars.

Dette har ikke falt i smak hos nestleder Sissi Kringlebotn i organisasjonen Kristenfolket, som er et sentralt miljø rundt prisutdelingen. Kringlebotn begrunner overfor Dagen sin motstand mot pristildelingen med at Ekman nå har konvertert til katolisismen, en handling hun karakteriserer som «et svik».

Vi, for vår del, vil tvert imot oppfordre prisutdelerne til å ikke diskvalifisere Ekman på grunn av den kritikken som nå kommer.

Dette er vår klare oppfatning selv om også vi har stilt en rekke kritiske spørsmål rundt Ulf Ekmans konvertering til Den katolske kirke. Spesielt ut fra et lederskapsperspektiv. Kan virkelig en grunnlegger av et trossamfunn som med samarbeidende menigheter internasjonalt kanskje teller så mye som 250.000 mennesker, bare forlate den bevegelsen han selv har bygd opp? Og er det virkelig slik at Ekmans konvertering skaper det bedrede økumeniske klimaet han selv sier er hans mål? Blir ikke konsekvensene i stedet de stikk motsatte?

Selv om vi er kritiske til denne handlingen, mener vi likevel at det er feil å betrakte Ekmans katolske konvertering som noe som gjør ham uverdig som prismottager. Vi kan rett og slett ikke forstå hva disse to sakene har med hverandre å gjøre.

En av hensiktene med Kåre Kristiansens minnepris er å bære videre den avdøde KrF-høvdingens sterke engasjement for Israel. Og i dagens situasjon mener vi det er viktigere enn noen gang å arbeide for å skape allianser for den jødiske statens sak. Det gjelder både over kirkesamfunnsgrenser og mellom kristne og sekulære miljøer.

Hvis man nærmest gjør det til en forutsetning at man må være hvit, anglosaksisk protestant for å være en sann israelvenn, så gjør man saken en stor bjørnetjeneste. Vi trenger israelvenner i alle trossamfunn. Og vi har et stort behov for å skape større forståelse for Israels sak også blant grupper som ikke har en sterkt religiøs tro.

Vi mener Ekmans store innsats for å sette israelengasjementet på dagsorden i Skandinavia er uomtvistelig. Han har gjennom flere tiår vært en av de kristenlederne som klarest har talt Israels sak, både politisk og teologisk. Samtidig som han har kjempet en sterk ideologisk kamp mot antisemittisme, også det en av Kåre Kristiansens hjertesaker.

Men Ekman har ikke begrenset sitt israelengasjement kun til ord. Opp gjennom årene er det også gjort en betydelig praktisk innsats for Israel og det jødiske folk. Gjennom Livets Ords såkalte Operasjon Jabotinsky ble mange jøder fra det tidligere Sovjetunionen hjulpet hjem til Israel. I løpet av de siste 25 årene har Livets Ord også arrangert noen av de største skandinaviske gruppereisene til Israel. Tusenvis av kristne har fått oppleve Det hellige land på grunn av Ekmans personlige Israel-engasjement.

Det er rett og slett prisverdig. Og åpenbart også verdt en pris.