Å unne seg selv motstand
Mange som har en viss erfaring fra menneskelige fellesskap, menigheter inkludert, har støtt på kroniske kritikere.
Kristne er for forsiktige med å irettesette hverandre, hevdet forkynner Jan Rettedal i Dagen fredag. Den erfarne evangelisten i Den Evangelisk–Lutherske Frikirke har i tre tiår besøkt menigheter landet rundt og ofte hatt med seg team av frivillige. Han utfordrer kristne til å være rause med ros og oppmuntring, men også til å gi hverandre kritiske tilbakemeldinger når man mener det trengs. Ellers tror han den enkelte går glipp av modning og utvikling, og hele fellesskap kan lammes av at uheldige forhold ikke blir korrigert. Vi slutter oss til den analysen.
«Få en venn til å fortelle deg dine svakheter. Eller enda bedre: Inviter en fiende til å følge deg nøye og komme med sin mening på en usminket måte», oppfordret en av de mest berømte predikantene på 1800–tallet, engelskmannen Charles Haddon Spurgeon. Han mente en «slik irriterende kritikk er en velsignelse for en vis mann, men et utålelig onde for dåren».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Ingen av oss er feilfrie. Det vet alle som har litt selvinnsikt og en viss evne til å vurdere sine medmennesker. Men ofte er det vanskelig å finne balansen i vurderingen av både seg selv og andre. Vi vipper mellom selvforherligelse og selvforakt, og mellom å opphøye og fornedre menneskene rundt oss.
Mange som har en viss erfaring fra menneskelige fellesskap, menigheter inkludert, har støtt på kroniske kritikere. Disse finner alltid noe å sette fingeren på. De føler ansvar for å spre sin misnøye vidt og bredt, men ikke nødvendigvis til den det virkelig gjelder. Hvis det skjer, er det ikke sikkert kritikken formidles særlig konstruktivt.
For oss alle kan det tidvis være fristende å opptre slik. Bibelen bruker svært sterke ord om elendigheten munnen kan forårsake når vi misbruker den. I Jakobs brev leser vi at «tungen makter ikke noe menneske å temme, skiftende og ond som den er, full av dødbringende gift. Med den lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde.» I samme brev kan vi lese følgende: «Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint. For sinne hos et menneske fører ikke til det som er rett for Gud». I en kultur der vi er vant til at vi ikke skal blande oss i andres saker, er ikke den eneste faren at vi blir for kritiske. Tvert imot kan vi bli for forsiktige med å irettesette eller korrigere hverandre.
Hvis vi ikke omgås på en måte som gjør at vi får tillit til at andre vil oss vel, er det lett å bli overfølsom for tilbakemelding. Når det ikke bevisst skapes rom for å gi hverandre respons, kan det være at den ikke kommer før det skjer i affekt. Da kan den virke helt mot sin hensikt. Mens vi ellers sier mindre enn vi mener, kan vi i opphisselse si mye mer enn vi mener. Skadevirkningene kan være enorme.
«Som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid. Som en ring av gull, som et smykke av fint gull er refsende ord fra den vise for et lydhørt øre», står det i Salomos ordspråk. For alle kristne enkeltkristne og kristne fellesskap er det en stor verdi at vi øver oss å bruke både ørene og tungen med forstand. Men vi har fått to ører og en munn. Det kan vi ta som et hint om hva vi skal bruke mest.
