Vebjørn Selbekk tar feil om Ernas ettermæle

Da Trygve Bratteli gikk av som statsminister i 1976, ble han spurt om han trodde han ville få et godt ettermæle. «Ja, i den grad det kan skade min etterfølger», svarte han.

Ettermælet til en avgått leder vil alltid være gjenstand for både debatt og vurdering. Imidlertid er det sjelden noen er så tidlig ute med å forsøke å definere et ettermæle som det Vebjørn Selbekk gjør på lederplass i Dagen 13. oktober, dagen før Erna Solberg trer tilbake etter åtte år som statsminister.

Erna Solberg har altså vært statsminister sammenhengende i åtte år. Den eneste som har hatt en mer langvarig, sammenhengende tid i denne stillingen, er Johan Nygaardsvold, som hadde vært statsminister i ti år da han gikk av i juni 1945. I fem av disse hadde han imidlertid vært i eksil i London.

Einar Gerhardsens 17 år som statsminister fordelte seg over flere perioder, den lengste var åtteårsperioden 1955–63. Gro Harlem Brundtlands ti år som statsminister fordelte seg over tre perioder, mens Gunnar Knudsens ni år i stillingen fordelte seg på to perioder.

Vebjørn Selbekk mener Erna Solberg særlig vil bli husket i historien som «alliansebygger på borgerlig side». Nå har man allianser og man har allianser. Det mest iøynefallende ved Erna Solbergs «alliansebygging» er antallet på dem. I løpet av åtte år snekret hun sammen fire ulike allianser; tre av dem bare i de fire siste årene.

Selbekk gir også Solberg kreditt for at hun klarte det «ingen andre i norsk politikk har maktet før», nemlig å samle det han kaller «hele den ikke-sosialistiske siden», fra KrF til Frp.

Igjen: Man har samling og man har samling.

Som historieskriving er påstanden dessuten feil. I den grad noen har klart å «samle» partier til et regjeringssamarbeid, var dette John Lyngs prosjekt og fortjeneste. Mye kan sies om de to regjeringene som kom ut av dette, men at de fungerte bedre enn Erna Solbergs mange varianter, er det ingen tvil om.

Var dette et «stjerneeksempel» på noe som helst, må det være på tidenes politiske bløff.

At samarbeidet mellom Erna og Siv gikk greit de fire første årene, hang først og fremst sammen med at samarbeidet stort sett skjedde på Frp sine premisser.

I den første fireårsperioden var det en rekke saker der den ene Frp-statsråden etter den andre gjorde det som med en dannet språkbruk må kalles «tabber»; noen av dem såpass alvorlige at enhver annen statsminister ville skiftet ut statsråden. Erna Solberg nøyde seg med å si at hun «ville ikke valgt de ordene». Hva man enn kan si om en slik strategi, lederskap er det ikke.

Vebjørn Selbekk gir også statsministeren kred for et «stjerneeksempel på godt politisk håndverk» i forbindelse med at KrF omsider lot seg lokke med i hennes prosjekt. Var dette et «stjerneeksempel» på noe som helst, må det være på tidenes politiske bløff.

Både Solberg og Ropstad visste hele tiden at den «historiske sjansen» til å endre abortloven ikke eksisterte noe sted, ikke engang i den fantasiverden de to måtte ha felles.

Det var ikke flertall for den ideen i noen av de tre daværende partiene, og selv om statsministeren fikk brølt på plass et flertall for en kosmetisk endring av abortloven, uten praktisk betydning, og som alle visste lever på lånt tid, er det den grove bløffen som mest sannsynlig blir stående som historiens dom.

At lovendringen dessuten medførte at et abortkompromiss som hadde levd sitt skjøre liv i mange tiår kom i spill, er også en følge av Selbekks «stjerneeksempel».

Vebjørn Selbekk strør rundt seg med honnørord av typen «sensasjonell god», «suksess» og «imponerende» når han beskriver disse årene.

At ord som «ydmykhet» og «transparens» dukket opp i en vurdering av Erna Solbergs mange regjeringsprosjekter, er nesten litt komisk.

Her er det fristende å sitere statsministeren selv: Jeg ville ikke valgt de ordene.